Person standing in the entrance to a cave, with the light behind them. The lights is purple.

When opinions and theories are communicated as facts

This post contain learnings from over twenty years working as a programmer and close to half a century living on this planet.

I met my partner over a decade ago, not long into our relationship we had a conversation: “why do you say things as if you know them, when you don’t?” I would usually reply “Of course I don’t know these things. I’m obviously guessing, you should know this”. When I first was confronted by this I felt misunderstood and even a little attacked. Why would anyone assume I’d speak as if I know it all?  I do not feel like I know better than most people, I am just very good at having opinions. My partner said that the way I sometimes say things makes other feel silly or make them loose confidence on their own beliefs. It’s not a good feeling. Again I try to defend myself saying “why would you assume I’m that kind of person? I’m not a know it all besserwisser!”.

We’ve had this conversations many times since, as this is something which is hard to shake for me even if I try to. This thing of speaking with authority, even if you’re just guessing. I used to say it was “because of my days as a consultant, when this was a requirement”. This was a very convenient and comfortable story to tell. It was circumstances beyond me which made me behave this way, it was not my fault.

Years have passed since this first conversation. During that time I have taken the opportunity to learn from and talk to many people. I have learned about privilege, I have learned about empathy and many other subjects I’ve never encountered in school or college.
I have come to understand that it wasn’t the “consultant in me” which made me speak a certain way. It’s the legacy or centuries of white male privilege echoed by me. The way I can casually say any statement without having to think twice. Not having to think it will have consequences for my job. That it will make others think less of me, or that there will be repercussions.

I still revert to talking about things as fact which are hunches / ideas. It takes a long time  to correct this behaviour. Luckily I have people in my life who help correct me. I’m able to see when I do this and sometimes I manage to add “I think” at the end. However there is another thing which is also started to happen while leaning this, it’s  that I see so many of my peer do this as well.

The consequences

This way of behaving can have serious consequences, affecting peoples mental health. Especially in scenarios were there the balance of power is unequal. The person on the receiving end will moderate themselves or just not say anything. They start to doubt themselves or  simply accept what is said as truth without any further considerations. If this continues over time, the person with the power will slowly grind down others around then. Their belief in their abilities will deteriorate when in the presence of the person. They feel as if there’s  not enough “air in the room” for them to contribute. The person with the power seldom see  this and they start to feel that no one else can take their place because nobody speaks up, so they speak even louder. This is a self enforcing dynamic which slowly makes all collaboration and dialogue grind to a halt. As the person with the power gets more frustrated with “nobody says anything”, the situation ends up in a miserable deadlock.

Being on the receiving end of this behaviour over longer periods can cause serious problems that will take a long time to work out. The symptoms can be similar to that of people being bullied or having been in abusive relationships. Their personalities can change completely and it can lead to them not being able to work. How do I know? It happened to me and I’m still dealing with the aftermath, years after it happened.

The consequences for a company with individuals who has this behaviour can be severe. Important questions will not be asked and discussions will not be had. Because of the fear and dread of being belittled and made feel silly. These fears are the consequence caused by this behaviour. In the end people will end up leaving and there will be a bad atmosphere in the company until the matter is addressed or resolved in other ways. These sort of dynamics leads too many people leaving our industry through no will of their own, just to escape.

If you feel that this might be you. Or you maybe recognize some of the reactions from others, then here is what I suggest: work on yourself and find someone you trust who will give honest feedback to guide you. It will take you a long time to shed this behaviour, but it can be done. All it takes is for you to want to change. Add “I think”, “this is my opinion” or “I’m just guessing now” to certain statements.

It opens up the space for others, it shows vulnerability and empathy. In other words it make a world of difference just add these simple things to statements you make.

It’s takes some effort and introspection. It’s more hassle than just blurting things out. It might even be less efficient. However it is 100% the right thing to do towards your fellow humans.

Featured image by Luke Leung on Unsplash

Image of wishes worshippers write wishes on small wooden plaques, called Ema, and hang them for the spirits to receive.

On always assuming best intentions

The title of this post is a phrase often repeated in the onboarding process at my current company (and probably many others too). It sounds like a pretty straight forward thing doesn’t it? What kind of person would not automatically do this? I am afraid I’m one such person, and there is a reason why.

Once in my career I was bullied at work in a very subtle way for a long period of time. It was not obvious and I did not realize its effects on me until I was in pretty bad shape. The road to recovery was long and I think I won’t get completely over it. There are still times when my instincts kick in and I go into “protection mode” by some comment or a certain behavior. I have learned to recognize these feelings for what they are: ghosts from the past. However these things still affect me to this day.

What does my scars from bullying have to do with the initial quote: “always assume best intentions”. As I see it this statement comes from a place of privilege, by people who probably haven’t gone through similar things as I described earlier. My bully did not set out to bully me specifically (I think), having “no bad intentions” did not prevent this person from causing harm. 

The statement “assume best intentions” is a bit similar to “don’t be an asshole” when it comes to how to codes of conduct on how behave in certain spaces. The problem with this statement, is that it ignores the unintentional assholes which cause a lot of issues. The same thing happens when some people use the phrase “assume best intentions” as an excuse to blurb out whatever they like without really taking into consideration the recipients or the current context. You can only expect people to assume best intentions if you have put in the work to build the trust and that trust has been built up over time. 

I come prepared

Photo by Harry Grout on Unsplash

Even in a welcoming and friendly environment where I trust people, I can still have those flash backs to past experiences.I react to comments or feedback in a way I don’t like and I get those old feelings back. In order to cope with this, I try to be vigilant when I react to comments. I pause, step back and try to see if this is “that old feeling” from a bad period causing my reaction. If it is, I acknowledge it and move on. 

Certain things spark these feelings to occur more than others. Programming sessions with many people is a stressful event and does bring back those feelings of uncertainty. It used to feel like a battlefield or a test where I felt I was destined to fail. When I go into such sessions today I prepare myself mentally on the fact that I will have to deal with these emotions and know that I have to put to the side.

The road ahead

I am able to assume best intentions, but it’s only through working with these difficult feelings I can do it. It’s not always easy, but it’s part of me and I can use this knowledge to perhaps help others. Having had to deal with workplace bullying has broadened my horizon.

Being open and transparent about this is also important. By being open I can put words on feelings that others are experiencing, helping them realize they are not in a healthy work environment. This is the positive side of working through my own bullying experience: helping others.

Photo by DLKR on Unsplash

Man with arms out saying something in front of an image

Så jævla enkelt å gjøre en lyntale!??🤷🏼‍♂️

Jeg hadde gleden av å snakke på årets Y Oslo konferansen. Denne posten handler om hvordan det gikk til, formålet er å vise at det er ulike måter et foredrag oppstår. Det handler ikke om å følge en mal eller oppskrift, fordi mennesker fungerer ulikt og det handler om å finne ens egen måte å gjøre ting på.

Veteranfaen, kommer og dreper alle samma
Bare bæsjer på dem, skriver mens jeg sitter på ramma
Bensin i kanna, svett i panna, fyrstikker i handa
Men jeg tenner ikke på meg sjæl selv om jeg blir forbanna
Blir forbanna, blir forbanna, jeg er sulten, jeg er sinna

“Loff” av Mae. Kilde:

Akkurat som Mae satt jeg på ramma og ble forbanna (Nesten da, jeg leste på Twitter, det er ganske likt det å sitte på dass egentlig. Det er 💩 overalt). Det var sånn det begynte. jeg leste om konferansen og 🔥ble forbanna🔥. Jeg rantet litt og det endte med at jeg i affekt 😡 sendte denne DM til Jostein i NetLife (arrangøren av konferansen):

Screenshot fra DM dialogen som startet resisen mot et fordrag

Jeg sendte etterpå en litt lengre versjon av ideen om foredraget, som var på ca 200 linjer. På dette tidspunktet hadde jeg ikke noen annen ide annet enn at jeg var forbanna på hele konseptet med en innovasjons konferanse.

Tida gikk og jeg glemte hele greia. Helt inntil det plutselig lander det en e-post fra Netlife i innboksen hvor det stod jeg var akseptert, jeg tenkte bare:

Å faen!

Meg da jeg leste e-posten om at jeg skulle holde foredrag på Y Oslo

Å gjøre ting instinktivt er noe jeg ofte gjør (litt for ofte vil noen si). Jeg har sendt inn utkast til foredrag mens jeg satt på ramma (bokstavlig talt, bare se bildet her hvor flisene fra vårt gamle bad vises). Fordi det handler om å agere på følelsene når de er de. Ikke analysere og rasjonalisere. Jeg handler uten å tenke noe mer enn at “dette har jeg lyst til”!

Utfordringen ved å gjøre noe uten å tenke det gjennom i særlig grader er at det ofte tar minst fire fem måneder fra en konferanse åpner for bidrag til du får bekreftelse. Ikke engang jeg klarer å holde på den forbanna følelsen SÅ lenge..

Hva var det jeg tenkte?

Tida fra jeg mottar et eventuelt positivt svar og til det nærmer seg deadline handler om å forsøke rekonstruere hva jeg tenkte. Enkelte ganger er det lett, andre ganger krever det ganske mye jobb å grave frem lidenskapen og tankene jeg hadde da jeg sendte inn. Samtidig som jeg irriterer meg over at jeg enda en gang har satt meg i denne situasjonen. Sånn var det også med denne lyntalen, hva i alle dager skal jeg si på tretten minutter?

Det e en vibe, det e ekstremsport

“Ekstremsport” av Myra. Kilde

Lyntaler virker kanskje enkelt, fordi det er kort tid. Likevel vil jeg si at det er ekstremsporten innen foredrag, fordi du har NULL rom for tvil eller nøling. Det skal sitte schmekk schmekk schmekk. Helst også med litt punch og kanskje litt humor. Lyntaler handler om å åpne opp fire fem ekstra knapper på skorta også forvandle deg til scenenes Tony Montana og tenke:

Al Pacino som Tony Montana i filmen Scarface

Hele verden er din, og alt som er i den

Tony Montana, Scarface

The Rules of Lyntaler is there are some rules actually…

Jeg lærte en gang at lyntaler alltid skal inneholde en påstand eller ett budskap. Aldri noe mer (en regel jeg faktisk brøt i min lyntale på Y Oslo hvor jeg hadde minst to 🤣). Lyntaler som er “korte foredrag” er i mine øyne feilaktig bruk av formen etter min mening. Du skal ha et budskap i en lyntale. Å holde en “erfarings lyntale” blir feil og bør spares til lengre formater.

O processo

Min prosess for å lage lyntaler er at jeg setter meg ned med PCen også skriver jeg ned foredraget jeg holder i hodet. Jeg transkriberer det som kommer til meg der og da. Dette gjør jeg en tre fire ganger også leser jeg gjennom også ser om det er noe som funker. Segmenter jeg føler begynner ligne noe plukker jeg ut til jeg har igjen nok. Deretter handler det om å sy sammen disse fragmentene til en historie.

Eventuelt så blir det å gå tilbake til start også tenke: “Hva er det egentlig som er budskapet jeg vil komme med?”. I forbindelse med Y Oslo slet jeg veldig med det, fordi jeg hadde innhold nok til 45 minutter i hodet mitt. Hva kan jeg koke det ned til som gir verdi på tretten minutter?

Jeg var skikkelig i tvil lenge, men heldigvis har jeg en kollega Alexandra som jeg kunne prøve ut ulike budskap på. Denne testingen gjorde at jeg etterhvert nærmet meg to hovedbudskap:

  • Innovasjonsbransjen er full av 💩
  • Det handler om å være komfortabel med å være ukomfortabel

Y Oslo hadde et opplegg som ikke passet min prosess. I det deadline for slides kom, hadde jeg ikke begynt på dem. Fordi jeg jobbet med å utforme scriptet for hva jeg skulle si, så da sendte jeg inn en text-fil 🙈🙉🙊

Helgen før hadde jeg noen timer til å snekre slides. Da pleier jeg å begynne med å lete på Unsplash etter noe visuelt spennende bilder mens jeg samtidig prøve å lage noen punchy ord eller setninger til å hjelpe meg å huske.

Øve øve øve øve

Det er ikke alltid jeg øver særlig om det er lengre foredrag. Jeg går gjennom de i hodet og visualiserer, men jeg fremføre sjelden. Denne gangen gjorde jeg det en del, fordi det var på Engelsk. Min første lyntale på engelsk og jeg var egentlig ganske nervøs. Jeg hater selv når folk knoter det til med dårlig språk og mye ståttring. Det ble mye finsliping av speaker notes (du vil se i videoen at jeg bruker de en del, jeg skylder på nerver) også holdt jeg en gjennomgang for de som hadde tid i VIBBIO via Google Meet.

 where I was doing a dry run of the talk with my co-workers hanging out
Practicing before my co-workers


Slik gikk det.

Hva er fag om det ikke omhandler mer enn 0 og 1?

Jeg har engasjert meg i et tema som for meg er veldig personlig, nemlig anti-rasisme. Helt konkret handler det om å få konferansen Make Data Smart Again til å endre navn. Det begynte med en tweet og et blog innlegg for deretter å blir flere tweets / e-poster og endte med en pressemelding fra arrangøren Den Norske Dataforening (DND). Denne artikkelen er et svar på pressemeldingen om denne saken.

Vi er og var klar over at navnet kan gi assosiasjoner til et mer kontroversielt uttrykk, men vi har alltid følt at navnevalget vårt «Make Data Smart Again» var et ironisk spark mot ignoranse og intoleranse.

En litt pussig uttalelse som såvidt jeg kan bedømme sier at de visste godt hva de gjorde, men de valgte å prioritere et billig poeng fremfor å tenke på assosiasjonene navnet ga. Etter en slik uttalelse er det underlig å litt lengre ned lese.

Jeg er åpen for at det som for meg oppleves som uskyldig harselas og muligens en smule overdrevet kreativitet av andre kan oppleves støtende. Vi så ikke dette komme, men vil ta denne type reaksjonene på alvor.

Etter å ha først sagt “vi visste hva vi gjorde” så går man her rett i ansvarsfraskrivelsesmodus ved å si “kan oppleves støtende”. Målet mitt er ikke å henge ut en organisasjon som mange er medlem av, det klarer de fint selv. Det jeg vil er at norsk IT bransje har null toleranse for en hver form for lefling med rasisme. Derfor valgte jeg å ta denne kampen mot en organisasjon med betydelig makt over individer og selskaper i bransjen.

Det er utrolig trist at de takket derimot nei til muligheten til å sette etikk og anti-rasisme på agendaen i den norske IT bransjen. Vi ønsker alle å ha fokus på fag i bransjen, men det er åpenbart at vi har en ulik oppfatning av hva fag er for oss som på en eller annen måte utvikler IT systemer.

Så hva er faget om ikke dette?

Make Data Smart Again er en konferanse som blant annet handler om data og smartness. Hvis det er to fagfelt hvor faget definitivt også handler om å se utenfor sin egen sfære så er det disse to. I programmet er det såvidt jeg kan se rundt 3-4 talks som direkte omhandler dette (her kan jeg selvsagt ta feil og det er langt flere, masse kred til de som setter det på agendaen) og det er veldig bra at temaet er nevnt.

Det er nemlig ikke en konstruert problemstilling at datainnsamling og kunstig intelligens (AI) har utfordringer med tanke på etikk og forutinntatthet i data som samles inn. Det er flere eksempler på hvordan algoritmer som trenes på dårlige data i homogene miljøer slår veldig uheldig ut.
Google’s bildegjenkjenning algoritme er en av de store først kjente skandalene. Til tross for å ha blitt trent på enorme mengder bilder og med et system utviklet med noen av de smarteste hodene‚ klarte de ikke å unngå at systemet oppførte seg uheldig fordi de tenkte ikke at det gikk an.

Hvis du vil vite mer kan du lese VOX har oppsummert hvordan AI systemer kan bli rasistiske i en veldig bra artikkel som bringer opp interessante problemstillinger. Hvis du ønsker å lære mer om hvordan innsamlingen av data påvirker såkalte smarte systemer så hør på podcasten “How will AI change your life? AI Now Institute founders Kate Crawford and Meredith Whittaker explain” hvor mer kunnskapsrike mennesker forklarer viktigheten av fokus på etikk rundt innsamling av data for bruke i smarte systemer. (Her Twitter-tråden dette segmentet er basert på)

faget i denne sammenheng burde definitivt også romme etikk og det å se på hvordan skal vi klare å skape en fremtid hvor teknologien ikke arver eksisterende forutinntattheten.

Er det så viktig da?

Konsekvensene av manglende fokus på etikk har veldig alvorlige konsekvenser. Vi har sett Facebook være med på å gjøre mulig folkemord i Myanmar. Whats App har vært med å spre falske nyheter og vold fordi de har undervurdert konsekvensene av effekten det der har laget har på omgivelsene. Så ja, det er definitivt viktig at vår bransje tenker utover oss selv og ser på hvordan tingene vi lager påvirker verden rundt oss.

En mulighet som glapp

Jeg skulle ønske DND så dette som en anledningen til å sette etikk på dagsorden når muligheten først bød seg i form av reaksjoner på navnet. I stedet for å gå i forsvarsposisjon og fullstendig fraskrive seg alt ansvar kunne de valgt å se på dette som en gylden mulighet til å få noe viktig på agendaen. De valgte noe annet og det er kjipt for dem, alle medlemmer og frivillige.

Foreningene i DND gjør veldig mye bra jobb for mange og de frivillige legger ned timer av egen fritid på å gjøre ting i deres regi. De fortjener bedre enn dette. Slik jeg ser det er de blitt dyttet i front av dette fordi organisasjonen de hjelper syntes det var ubeleilig og ubehagelig at dette temaet kom opp.

NB! Artikkelen er blitt oppdatert med en link til åpen kilde og små endringer i introduksjonen.

Den Norske Dataforening sitt manglende gangsyn

NB! Jeg har ikke noe ønske om å sverte DND eller de som legger ned masse arbeid i å skape denne konferansen. Det jeg vil er at bransjen jeg er en del av skal være for alle og hvor alle føler seg trygge til å kunne bidra på den måten de ønsker. Hvor å tøyse med ting som rasisme ikke på noen måte er greit.

I år arrangerer Den Norske Dataforening (DND) konferansen Make Data Smart Again for andre år på rad.  Jeg reagerte instinktivt på navnet med en gang jeg så det i min twitter feed første gang i 2018. Det var et forsøk på å være morsom / ironisk med slagordet Make America Great Again (MAGA). Problemet med dette slagordet er hva det representerer (mer om det lengre ned) og at det er ladet med negative verdier. Den gangen gjorde jeg ikke noe mye mer med det, og konferansen gikk sin gang. 

I år igjen dukket navnet opp igjen og jeg hadde samme reaksjon. Denne gangen var det flere som reagerte og jeg tenkte i år må de faktisk gjøre noe. Siden første gang det var brukt har MAGA blitt et enda mer potent slagord for høyreekstreme verden over. Det brukes for å ufarliggjøre spredningen av høyreekstreme verdier og brukes aktivt til å provosere i alle tenkelige anledninger. Slagordet brukes av Alliansen og deres “holocausttvilende” leder som en måte å spre deres ideologi, et parti som aktivt forsøker å rekruttere ungdom i årets kommunevalg.  Jeg er ingen politisk analytiker og heldigvis har andre skrevet mye om hvorfor MAGA er et rasistisk slagord. Les denne tråden så kan du lese mer om dette.

Hvordan kan DND forsvare at de tuller med et slagord som er rasistisk? 

Rasisme og fremmedhat er ikke noe du skal tulle med, fordi for mange mennesker er det alvor. Det er å bli fysisk truet, sjikanert, diskriminert, osv. Dette burde komiteen som besluttet dette navnet tenkt på da navnet kom opp. Tilsvarende burde DND erkjenne problemet og umiddelbart endre navnet og beklage. Uavhengig av hvilke praktiske konsekvenser det måtte ha. Hvis de mener alvor med at de er for alle, så ville de gjort det uten å blunke.

Men du kunne jo forsøkt bidra?

DND har blitt gjort oppmerksom på at dette ikke er humor verdig en organisasjon som skal være for alle. De har fått tid til å se på det og har blitt gitt bakgrunnsinformasjon om hvorfor navnet er problematisk. Svaret fra DND er dette:

«Jeg har ikke myndighet til å endre navnet, da vi er en demokratisk organisasjon og ironisk bruk av et navn ikke er noe jeg kan endre uten at det oppfattes som maktmisbruk ovenfor frivillige.

Spesielt så nære datoen for konferansen blir det vanskelig å ta et så dramatisk grep som å endre navnet. Vi har imidlertid kontaktet alle våre partnere rundt navnet før påske, og av de som har svart er det ingen som har oppfattet navnet som et problem. Jeg har lest artiklene dere sendte og skjønner at enkelte finner navnet støtende, og retningslinjer for hvordan vi kan unngå dette er noe vi skal revidere før neste år»

Jeg siterer ikke med formål å henge ut noen enkeltpersoner, men for å vise argumentasjonen som gjør at ting aldri blir bedre dersom vi ikke tvinger frem endring.

Derfor engasjerer jeg meg, fordi jeg vil ha en bransje der alle skal føle seg velkomne og trygge til å kunne bidra. Hvis organisasjoner som påberoper seg å skulle favne alle ikke evner å se at de har fullstendig bæsjet nedover begge beina, så er det opp til oss å skape trykk som tvinger frem endring.

Hva bør DU gjøre?

Jobber du i ett av selskapene som er sponsor av konferansen så har du muligheten til å si fra at du ikke synes dette er greit og at ditt selskap bør si fra.

Skal du snakke på konferansen, så kan du si fra at du ikke er komfortabel med navnet. Selv om du kanskje føler at du har forpliktet deg til å støtte dem, betyr ikke det at du kan si fra.

Skal du delta på konferansen, så kan du også sende en epost til DND eller legge ut en melding på sosiale medier om at du synes de bør endre navnet umiddelbart.

Hvorfor skal du engasjere det?

Hvis ikke du, hvem da? Hvis ikke nå, når da? Uten at noen tvinger frem endring så skjer lite, bli med å gjør en forskjell.

Opprinnelig publisert her