Vi skal aldri glemme

image

Jeg hadde utsatt det helt siden åpningen, men idag var min siste dag før jeg begynner på jobb igjen et stykke fra Oslo sentrum. Derfor måtte det bli idag. Å besøke 22. Juli senteret visste jeg kom til å bli en tøff greie. Jeg var ikke dirkete berørt og var så heldig å ikke ha noen nærme som ble drept eller skadet. Likevel å se og lese var utrolig tøft, fremdeles ser jeg bildet av ungdommene i sjøen svømmende for livet. Stillheten,  kaoset og galskapen i det bildet er voldsomt.

Nære hjemme
Dagen massemordereren gikk til aksjon var jeg tilfeldigvis ikke på jobb. Vi fikk besøk av familie og jeg jobbet hjemmefra for å kunne ta de imot. Tidligere denne sommeren hadde jeg nesten hver dag inntatt lunch i parken utenfor høyblokka, sammen med kolleger. Denne dagen var det igjen av oss som spiste der.
Min bestevenn kjørte i tunnelen ved siden av regjeringskvartalet. Jobben min var et steinkast unna. Ting blir veldig ekte når det er så nærme der du er her dag.

Å gå inn i rommet hvor du kan se og lese om de som ble drept var hjerteskjærende. Bilder av barn, brutalt drept av en morder. Hvorfor ble de drept?

En del av utstillingen er også uttalelser fra morderen gir litt innblikk i hvorfor. Det er direkte sitater fra rettssaken av massemordereren. Forsvaret av norske verdier mot islamske innvandrere stod sentralt i morderens dogma. Han mente AUF medlemmer var skyldig i å ødelegge Norge og fordi de trodde på et multikulturelt Norge fortjener de å dø i hans øyne. De døde altså for hva de trodde på og hvilke politisk ståsted de hadde.
Jeg kunne også lese Jens Stoltenberg sin tale. Vakre fantastiske ord som gjør at du får troen på at vi kommer sterkere ut av dette.

Idag
Realiteten idag er ganske annerledes. Jens er Nato sjef og virker ikke være spesielt opptatt av hverken frihet, fred eller demokrati. FrP er med å styre landet og setter standarden for debatten om innvandring. Retorikken i denne debatten om asylsøkere fra Syria er som tatt ut av massemordereren sine skifter. Bevaring av det norske er sentralt, sammen med frykten for islamsk dominans.

Jeg har venner fra oppveksten som daglig har deler bilder med budskap som kan ordrett hentes fra massemorderen sine uttalelser. Vi har en politisk leder for flyktinger som konsekvent forsøker å gjøre de som kommer hit til å ikke være mennesker. De er opportunistiske og lykkejegere, som har som mål å få sin del av kaka og ikke noe annet. På cella sitter en massemorder og tenker: “nå er vi på rett vei. Endelig ser de det jeg så den gangen”.

Vi glemte
Vi har fullstendig glemt alt vi sa dagene og ukene etter 22. Juli. Vi har latt frykten for de ukjente seire. Vi har gitt opp vårt digitale privatliv fordi vi er redde.
Alt dette og veldig mange andre følelser går gjennom hodet når en er på senteret. Så blir jeg bare sint, det var jo ikke slik det skulle bli? Vi skulle jo stå opp og vise at vi ikke kan trues. Hvorfor ga vi opp? Hvorfor lar vi massemordereren sakte men sikkert få det han ønsket. Det er opp til oss hver eneste dag å sørge for at dette ikke fortsetter. Vi skal ta alle kamper og aldri glemme det som skjedde. Barna våre vil se tilbake og dømme oss for hvordan vi klarte å reise oss mot frykten, jeg håper de ikke blir skuffet.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.