Lille speil på veggen der…

Jeg hadde gleden av å delta på Mike Cohn’s Scrum Master “Sertifisering” i fjor og en av tingene jeg sitter igjen med er det Mike sa om at:

“Scrum løser ingen problemer, den bare viser deg problemene dine”

Dette er selvsagt ikke noe som du nevner når du selger inn metoden, ettersom ingen vil ha noe som bare viser deg problemene uten noen løsning. Følgelig blir veldig mange skuffet når det viser seg at Scrum kun visualiserer og bringer for dagen alle problemer du tidligere har forsøkt å feie under teppet. Du titter i speilet og alt du ser er utfordringene du har slitt med tidligere og dette fra noe som alle mener er så bra. Naturlig nok sitter en ofte skuffet tilbake og begynner å se etter neste ting som lover å løse dine problemer uten noe jobb. Det er også en del andre ting som Scrum lover og dette snakker Geir Amsjø om i Hva oppnår du med Scrum?.

Arbeit macht frei

Arbeidet skal sette deg fri, og slik også når det gjelder metodearbeid. Hvis du skal lykkes med å implementere en metode må du være beredt på at det krever endringer. Gjerne store endringer som vil gå langt utover f.eks et prosjekt. Scrum vil i stor grad vise deg hvor problemene er og hvorvidt du skal få ønsket effekt ved å bruke Scrum avhenger 100% av din evne til å endre omgivelsene. Uten store endringer i både prosjekt og i omgivelsene vil du aldri lykkes særlig bra med Scrum.

Klarer du ikke å ha hyppige leveranser fordi du har en driftsorganisasjon som evner å ta i mot mer enn 1 gang i året? Vel, da må du ta tak i det. Hvis du ikke har noen som kan fungere som produkteier eller være kravstiller, ja så må du ta tak i dette å stable noe på beina.

Når Scrum ikke er nok..

Dette med endringer rører ved noe av det som mange snakker om i disse dager, nemlig at Scrum er en metode for prosjekt gjennomføring. Et prosjekt er noe flyktig som har en start og en slutt, mens organisasjonen som betalte for prosjektet består. Mangelen på helhets fokus er hva jeg mener er Scrum’s akilleshæl. Metodikken gir deg kun hjelp til å belyse mangler og gjennomføre et prosjekt. Utover dette er du på egenhånd og får liten hjelp. Organisasjoner trenger et helhets fokus og en måte å tenke på som hjelper i mer enn bare praktisk prosjektgjennomføring.

Lean, the “new” kid on the block

Veldig mange har begynte å snakke om Lean som et svar på manglene vi har erfart med Scrum. Mytologien rundt Lean har mange ingredienser som gjør at det er en sikker hit blant IT-folk: et ekskluderende vokabular av Japanske ord, har sitt opphav i østlige tanker og er noe nytt. Tiltross for all hypen som vi har sett, og som vi kommer til å se enda mer av i årene som kommer, så tror jeg faktisk at helhets fokuset i Lean er hva Scrum mangler for større organisasjoner.

En ting jeg åpnebart formidlet uklart var dette rundt spesialistenes rolle i smidige prosjekter. Mange tolket mine utsagn til at man skulle ha spesialister som kun jobbet med sin spesialitet og at ingen andre på teamet gjorde det. Dette er like dumt som bare å ha generalister og mitt poeng er at du må sørge for å utnytte spesialisten slik at du hever kompetanse på resten av teamet. Spesialisten må selvsagt kunne gjøre mer enn sin spesialitet og det er viktig å sørge for at spesialistens kunnskap kommer resten av teamet tilgode.

Det var også nevnt i diskusjonene at spesialister som får jobbe i fred på sine egne ting er et kjempeproblem når denne personen ikke lengre er til stede, og igjen er jeg helt enig her. “Smarte” programmerere er et kjempe problem dersom de sitter alene å koker opp noe, så de må selvsagt tvinges til å jobbe med noe annet også.

Lyntaler er ofte slik at de fungerer best om man ikke tar med de grå nyansene, og jeg holder de som regel med Caps lock’en på. Slik at det er selvsagt mange nyanser rundt tingene jeg snakker om i Det Smidige Sosialdemokratiet, men det blir en kjedelig tale om jeg tar med det også.

Takk til alle som kom med spørsmål og feedback under Meetup’en, det var utrolig gøy å få snakke der og jeg gjør det gjerne igjen.

Du vil i tillegg til å få med deg mange spennende taler også ha mulighet til å diskutere med de som holder dem, så det er din mulighet til å komme i dialog.

Hvis ikke får du nøye deg med videoen nedenfor av lyntalen min.

Det Smidige Sosialdemokrati from leif on Vimeo.

Begrepet brukes til veldig mye rart og har blitt en viktig ingrediens i alle dokumenter om visjoner og strategier. Alt skal være enkelt. En annen setting hvor enkelhet nevnes hyppig er i diskusjoner rundt konkrete løsninger. Her brukes begrepet ofte som hersketeknikk hvor den som kommer med “men det er jo ikke enkelt” eller “det er unødig komplisert” forsøker å parkere andre forslag. Det er i denne andre konteksten hvor det hele tiden har skurret i hodet mitt. Veldig ofte bruker man begrepet enkelt på en måte som tilsier at noe skal være banalt eller simpelt. Løsninger som involverer teknikker eller noen biblioteker blir ofte merket som kompliserte (ofte med unødvendig som prefix).

Enkelhetens lover

Enkelhet kan oppnås på mange måter, hvor en av de er å redusere og fjerne noe. Dette er grunntanken de fleste forbinder med enkelhet, men etter å ha lest John Maeda sin The Laws Of Simplicity ble jeg klar over at dette er bare en av veldig mange teknikker som kan brukes til å oppnå enkelhet.

Maeda oppsummerer enkelhet i ti lover som kan brukes i et arbeid med å oppnå enkelhet i løsninger. I det daglige hører jeg stortsett snakk om å oppnå enkelhet gjennom Lov 1: Reduser. Det er selvsagt en viktig teknikk for å oppnå enkelhet, men den er overvurdert særlig i forbindelse med å løse problemer som oppstår under systemutvikling. Dersom det er en problemstilling som ikke er triviell, så er det faktisk slik at det er en del andre lover som faktisk gir bedre resultat enn bare å redusere kompleksitet og å “dumb it down”. Organisering og kunnskap fører veldig ofte til enkelhet i løsningen, på tilsvarende måte som loven om å redusere.

Simplifisering mer enn bare å redusere

Hvis du må lage et rammeverk for å utøve f.eks mapping fra ett objekt til et annet, så kan det gjøres enkelt dersom du sørger for at rammeverket er godt organisert og hvis du sørger for å la de som skal bruke det få økt kunnskap gjennom eksempler og dokumentasjon.  Veldig mange vil si at å lage et rammeverk strider imot det å gjøre noe enkelt, men det blir for enkelt mener jeg. Et godt skrevet rammeverk som er testet og skrevet brukervennlig vil jeg si er essensen i enkelhet. Du gjør en ofte utført operasjon enkel for flere. Hvorvidt det ligger avansert kode i rammeverket er egentlig uinteressant. Ingen stiller spørsmål rundt hvorvidt Spring rammeverket bruker noe avansert for å oppnå det de gjør. Hvorfor skal man i prosjekter måtte gå kanossagang om man ønsker å benytte seg av noe som av enkelte oppfattes som avansert?

Balanse

Enkelhet består ikke i å fokusere på reduksjon eller bare å se på tidsbesparelser. Evnen til å vurdere flere av lovene slik at de balanserer hverandre ut som er nøkkelen til å oppnå enkelhet.

Det viktigste er likevel å innse at for å oppnå enkelhet kreves mer enn reduksjon. Hvis du synes utvikling av web applikasjoner er vanskelig med Java verdens mange rammeverk, så blir det ikke bedre av å redusere alle slike å bare bruke servlet klassene. En slik drastisk reduksjon er ofte fundert på en tanke om enkelhet, trukket altfor langt. Ofte bunner slike på manglende kunnskap eller behov for å bevise noe, som begge er krefter som trekker i retning av “dumbing down”: ikke enkelhet.

Årets utgave av Smidig var langt bedre enn fjorårets. Lyntalene var bedre, spissere og mer variert enn fjorårets. Innholdet i talene var også langt mer givende enn før. Alt dette fine til tross så sitter jeg igjen med en liten følelse av å være litt skuffet. Vi har kommet langt, men det er en ting som jeg synes mangler fullstendig i all iveren etter å være smidig og det er fokuset på forretningen i det hele. Jeg snakker her ikke om forretningssiden, som er veldig mye omtalt i smidige metoder. Nei, jeg snakker om hvorfor smidige metoder er økonomisk bra og er fornuftig business. Statoil-Hydro adopterer ikke Beyond Budgeting fordi de er idealister, nei de gjør det fordi de skal effektivisere sine prosesser.

Utviklere liker gjerne å tro at smidige metoder vinner nytt terreng fordi all ønsker dem godt og at alle setter pris på godt håndverk utført i trygge omgivelser. Jeg mener dette bare er en heldig sideeffekt som de fleste ikke egentlig bryr seg om. Smidige metoder brer om seg fordi det er bra business, ikke fordi alle ønsker en bedre verden. Det var ikke noe fokus på forskuttering, måling av effekt eller andre økonomiske aspekter. Dette er tross alt hovedgrunnen til at stadig fler bruker smidige metoder, nemlig at det er kostnadsbesparende og gir mer verdi igjen for en investering.

Det norske smidig miljøet er veldig god på å fremheve og fokusere på de mykere sidene ved smidige metoder, men vi ignorer i veldig stor grad fundamentet for at smidige metoder lykkes. Nemlig de forretningsmessige aspektene ved metoden og hvordan man  i smidige metoder skaper et samspill med den administrative / økonomiske delen av en organisasjon.

Oppsummering

• Kanban er fett og vi sier alle Fuck Scrum!
• Par-programmering er hva de unge kule driver med
• Statoil-Hydro, smidigere enn hva som møter øyet
• Deler av UX miljøet i Norge mener de er så viktige at de må ha en egen prosess helt alene uten inblanding når de utøver sin magi (uten at noen vel egentlig har sett noe magi fra dette miljøet noen sinne)
• Rock’n roll har sin plass i smidige metoder, det beviste Christian B.Hauknes!

Igjen så må jeg rose arangørene av årets Smidig konferanse, dere leverte virkelig varene i år. Eneste forbedring er at middagen burde vært i et øl telt ute på Youngs-torget!

Se foredraget The Essence of User Interface Programming og legg gjerne inn din kommentar. Takk til JavaZone for å arrangere en bra konferranse og det er alltid morsomt å delta!

• Les detaljene om lånekalkulator oppdraget
• Se lånekalkulatoren

Jeg har tidligere vært med på å forsøke etablere en tjeneste som forsøkte å gjøre musikk tilgjengelig for folk på en ny måte gjennom musikk tjenesten Ezmo. Vi forsøkte hele tiden å spille på lag med platebransjen i et forsøk på å etablere en ny måte å selge musikk på gjennom venners anbefalinger direkte i en musikk spiller. Det triste med platebransjen er at de uansett forslag eller forretningside er hemmet av hvordan musikk distribueres idag. Vi i Ezmo ønsket å være en global musikk tjeneste, hvilket skulle vise seg å være ekstremt vanskelig ettersom platebransjen deles inn i regioner hvor du må kjøpe rettighetene i alle disse. Hvilket betød at vi i Ezmo måtte ha betalt for rettigheter i alle soner dersom vi skulle være en global tjeneste.

Dette problemet er noe som Spotify har fått erfare i det siste, sanger har “forsvunnet” fra Spotify og jeg antar det er fordi de har begynt å få mer oppmerksomhet fra platebransjen og dermed kommet i kontakt med disse tingene. Jeg synes Spotifyer utrolig spennende, men jeg ser desverre ikke noe håp i at den vil overleve. Årsaken er at loven om opphavsrett håndheves på en slik måte at det er mer eller mindre umulig å drive forretning uten å ha absurde ressurser til å betale for rettigheter rundt om i alle mulige soner platebransjen er delt inn i. Nettopp opphavsretten og hvordan den kommer til å måtte endre seg var temaet for dokumentaren Digitale Pirater.

Techno Brega – en avansert russe-konkurranse

Techno Brega er en ekstremt populær musikk genre i Brasil. I techno brega tar artistene en hit låt fra f.eks USA og remikser den til å ha beats som er basert på den tradisjonelle braga musikken. for så å lansere den som sin egen. Disse artistene gir bort CDene gratis og bruker CDer som rene promoteringsartikler. I techno brega er det ulike soundsystems som konkurere om å være de beste (ikke helt ulikt hvordan man i Norge konkurerer om det beste anlegget på russebiler). Festene som soundsystemene arrangerer er stedet hvor man tjener penger. De tjener penger på inngang og alle slike ting, men i tillegg tar de opp DJ setene som artistene spiller for så å selge de på CD idet festen er over. Artistene har funnet en måte å effektivt tjene penger på sin kunst uten å måtte bekymre seg særlig for pirater. Dette konseptet er noe som andre artister har forsøkt kopiere i vesten, men uten særlig hell.

Nigeria-wood

I dokumentaren intervjues representanter for en av verdens største film industrier, nemlig den Nigerianske. Nigeria er ett av verdenes mest folkerike land og det er nigerianere spredt rundt om i alle verdenes hjørner. Den nigerianske film industrien er en av de største produsentene av filmer i verden i dag . Det pussige er at dette skjer uten at det forekommer piratkopiering av filmer i Nigeria. Dette fordi de selger filmene veldig billig og det er produsentene av filmene selv som står for distribusjon og salg. Digitalt film utstyr kan nå kjøpes relativt billig og det kreves ikke mer enn en relativt bra datamaskin til å gjøre redigering. Gjennom at ikke bare den rike delen av verden har tilgang på produksjonsutstyr for film har gjort at en helt ny gener filmer produseres i Nigeria.

Produsentene av filmene selger filmene veldig billig og fra sine egne butikker. Produksjonskostnadene er veldig lave ettersom alt er digitalt. Den største faren for Hollywood er at disse filmmakerne fokuserer på historier som bygger på afrikanske verdier og tradisjoner. Disse filmene snakker direkte til mennesker rundt om i verden som er av afrikansk opprinnelse. Dette har gjort at nigerianske filmprodusenter nå har den afro-amerikanske befolkningen i USA som sin neste målgruppe og det gir grunn til bekymring for Hollywood. Filmer som snakker direkte til afro-amerikanere kan vise seg å være en større trussel mot den etablerte filmindustrien.

Opphavsretten vil endres

Dokumentaren viser en herlig kontrast mellom representanten fra MAAA (Motion Picture Association of Americ) og en av de mest kjente film produsentene i Nigera. Hvor den nigerianske produsenten ikke engang tenker på piratkopiering som noe galt, mens MPAA helst vil ha SWAT teams inn i alle tenåringers soverom dersom de ser ulovlig film. Alle eksemplene i dokumentaren viser hvordan definisjonen av opphavsrett blir nødt til å endre seg på grunn av grunnleggende endringer i produksjonsmidlene. Det er uunngålig at måten vi ser på opphavsrett vil endre seg de nærmeste årene. Utviklingen er ikke til å stoppe, så spørsmålet er hvem vil være med?

Jeg tror på ingen måte at musikk- eller film industrien vil dø. Historien om videokasetten vil gjenta seg og disse bransjene vil komme til å finne måter å overleve på. Det eneste som er sikkert er at måten de tjener penger på vil endre seg og jeg tror også hvordan man definerer opphavsrett

Min tidligere arbeidsgiver Open AdExchange har denne uken gått live med sin løsning for relevante annonser for store medie hus. Uten noe skryt eller bravour har de etablert seg i Danmark som den største spilleren i det danske markedet. Jeg tror disse gutta har evnene og forretnings forståelsen til å kunne lykkes i å faktisk bli en viktig aktør i det digitale annonse markedet.

Gratulere til alle sammen og lykke til i Danmark!

Smidig systemutvikling handler veldig mye om kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner. Likevel er dette et element som veldig skjelden blir adressert hverken i prosjekter eller i debatter om smdige metoder. Allistar Cockburn har skrevet en del om dette i sin utmerkede bok Agile Software Development, likevel føler jeg at det er et poeng han og mange andre glemmer å adressere: kulturelle forskjeller.

Kulturelle forskjeller utgjør den store forskjellen

Kommunikasjon mellom mennesker i jobbsammenheng i Norge og for eksempel i Tyskland er veldig forskjellig. Tyskland har en mer hierarkisk måte å forholde seg til hverandre enn hva man har i Norge. Tilsvarende er det forskjeller mellom Japan, USA, Polen, Svergie, Danmark også videre også videre. Disse kulturelle forskjellene mener jeg er noe man i større grad bør adressere når man diskuterer hvor smidige metoder skal gå videre nå.

Veldig mye av litteraturen om smidige metoder handler kommer fra USA og er veldig farget av hvordan arbeidsmiljøet er der borte. Måten man jobber på i USA er veldig forskjellig fra hvordan vi gjør det i Norge. Dette gir seg særlig utslag i en av de viktigste delene av en smidig metode, nemlig retrospectives. Et interaktivt forum hvor man skal åpent utviksle erfaringer og forbedringer vil kreve ulike teknikker i et amerikanske arbeidsmiljø enn i et norsk. Grunnen er at norsk arbeidskultur har et helt annet sett med grunnverdier enn det som er vanlig i blant annet USA.

Gjør lokale tilpassninger

Når du og din organisasjon har begynt å jobbe med smidige metoder er noe av det viktigste dere kan gjøre når dere har fått litt erfaring er å forsøke gjøre lokale tilpassninger. Still spørsmål rundt hvorfor dere gjør tingere dere gjør? Hvorfor gjør vi stand-up? Fungerer retrospectives slik vi gjør de? Passer stand-ups til de menneskene vi har i vår organiasjon? Har vi personligheter som gjør at vi får noe ut av retrospectives?

Dette er noen av spørsmålene som dere bør stille dere slik at dere kan gjøre lokale tilpassninger til smidige metoder som f.eks Scrum. Still spørsmål ved alt og se på hvordan det passer til din organisasjon. Deretter gjør dere endringer eller justeringer slik at dere får en metode som passer dere organiasjon.

Norsk smidighet

Jeg føler at det mest konstruktive man kan gjøre når man snakker om å videreutvikle smidige metoder her i Norge er å gjøre lokale tilpassninger som tar høyde for hvordan man nordmenn kommuniserer og arbeider i Norge. Særlig ville jeg lagt vekt på hvordan retrospektives gjøres, for her er ikke nordmenn særlig flinke. Vi er generelt altfor positive og tilgivende ovenfor dårlige rammebetingelser. Dette er noe som er et problem ettersom man da ikke får gode tilbakemeldinger på hvordan metoden fungerer.

Det er vitkigere å komme med tillegg til det smidige manifest enn å lage komersielle innpakninger for å selge konsulenttimer slik som man har gjort med Agile 2.0. Miljøet rundt smidige metoder i Norge er veldig levende og det er veldig mange flinke folk som bidrar i debatter. Jeg er sikker på at det norske smidige miljøet kan ta smidige til det neste steget ved å gjøre tilpassninger som reflekterer hvordan man samarbeider i norsk arbeidsliv.

Smidige fundamentalister vil gi deg følgende svar: “Hvis det ikke virker, så gjør du det feil”. Hvilket egentlig ikke er noe svar siden det ikke gir den som sliter noen løsning. Særlig ettersom svaret på “hva er riktig måte?” ofte er: “Du må bare tilpasse og plukke det som passer fra Scrum”. Igjen er dette svaret like nyttig for en som ikke får til smidige metoder som det vil være å si til en nyfødt baby: “Hvordan skal vi ta på bleien idag?”. Uten god kunnskap og erfaring vil hverken du som nyfrelst Scrum bruker eller babyen klare å velge riktig fremgangsmåte.

Flere nivå av modenhet

Allistar Cockburn skriver i en av de beste bøkene om smidig systemutvikling, Agile Software Development, om hvordan man i kampsporten Aikido går gjennom tre stadier for å lære nye teknikker: Shu-ha-ri.

Å tilnærme seg en smidig systemutviklingsprosess med disse tankene i hodet er en nøkkel til å lykkes med smidige metoder. Akkurat som kampsporteleven må også organisasjoner / prosjekter gå gjennom de tre stegene for læring. Det viktigste er å innse på hvilket nivå man faktisk er.

Hvis du er ny til Scrum så mener jeg du bør følge det du har lært til punkt og prikke som en mal (du er i Shu stadiet). Dette helt til du har målt og erfart hvilke teknikker som ikke passer for din situasjon (du er kommet til Ha stadiet). Da har du oppnådd større innsikt til å gjøre kvalifiserte valg og tilpassninger. Etterhvert vil du se fler og flere ting som du kan gjøre av tilpassninger for at det skal passe i din organisasjon (du har nådd Ri stadiet).

Det viktigste er at du må gå gjennom alle tre stadiene. Du er ikke si at du er så smart at du kan gå rett på å tilpasse smidige metoder uten erfaring.

Forsøk å i ikke tenke til å begynne med, det vil hjelpe i det lange løp.

Smidige prosjekter handler også om teknologi

I iveren etter å være smidig glemmer mange at metoder som Scrum faktisk ikke sier noe som helst om den tekniske gjennomføringen av et prosjekt. Derfor ender mange prosjekter med å “glemme” viktigheten til de fundamentale teknikkene som du finner i blant annet eXtreme Programming:

• Test drevet utvikling
• Kvalitet på testkode
• Automatisert utrulling
• Objekt orientert design

Ivrige Scrum-praktikere glemmer ofte bort viktigheten til det å ha smidig teknologi og smidige metoder for å jobbe med teknologi. Hvis du ikke fortsetter å ha fokus på disse grunnleggende tingene vil du aldri lykkes med smidige prosjektmetodikker. Du vil feile om og om igjen inntil du innser viktigheten av å se smidig systemutvikling i en helhet, hvor du må velge teknikker så lenge du ikke ødelegger balansen mellom dem.

To ting kreves for å lykkes med smidige metoder

• Ikke tenk når du er ny til smidige metoder, gå igjennom de tre stadiene av læring.
• Ikke fokuser utelukkende på prosjektmetodikk, men også tekniske metoder for systemutvikling.

Det at man lager enorme stadioner i USA er ikke noe oppsiktsvekkende, men det som gjorde meg “varm under kraven” var hvordan de gikk frem for å bygge denne stadionet.  Arkitektene og byggmesterne hadde utrolig dårlig tid for å få stadionet ferdig til sesongstart. Derfor valgt de å dele opp byggingen i “10 pizzastykker” og utviklet den helhetlige arkitekturen og utseende for stadionet underveis. Nå dette høres veldig kjent ut og høres ut som hvordan man gjør smidig systemutvikling.

En av tingene man høre om en iterativ måte å arbeide på er at man “mister oversikt over helheten”. Hvis en team med utbyggere og en gjeng arkitekter klarer å bygge et enorm baseball stadion, så burde vel det være mulig også i programvare utvikling?

Iterativt, inkrementelt og evolusjonært

Reidar Sande snakket på Smidig2008 om hvorvidt Mona Lisa ble malt iterativt, inkrementelt eller evolusjonært og det er her man kommer inn på hvordan de klarte å bygge en baseball stadion på en smidig måte.

Erfarne og kompetente fagfolk gjør iterativ, inkrementell og evolusjonær utvikling uten at noen trenger å fortelle dem det. Erfaring kalles egenskapen som gjør at du er i stand til å holde øye med helheten samtidig som du kan fokusere på detaljene. Jeg tror nøkkelen til å mestre balansen mellom disse tre tingene og dermed også til å bygge gode arkitekturer i smidige prosjekter ligger i å ha mennesker med erfaring fra smidige prosjekter til å ha oppsyn med det. Her er det viktig å presisere at du må ha erfaring fra smidige prosjekter. Jeg mener mange gjør feil i å ikke bytte ut eller oppdatere sine beslutningstagere før de begynner med smidig systemutvikling. Manglende praktisk erfaring er en av hovedårsakene til at mange føler de ikke lykkes med smidig systemutvikling.

Kravene til en arkitekt i smidige prosjekter er litt anderledes enn i tradisjonelle prosjekter. Du må kommunisere mer og justere oftere enn hva som er vanlig. Tiden du får til å komme opp med løsninger er også begrenset, slik at du må i lang større grad dyrke frem en arkitektur fremfor å bruke månedsvis på å designe den i UML og PowerPoint. Denne evnen er ikke noe alle arkitekter har i blodet og dette er en utfordring man må forsøke å løse.

Mitt råd er å enten leie inn erfarne arkitekter fra smidige prosjekter eller kjøre små pilot prosjekter hvor dine folk kan prøve og feile. Hvis du ikke gjør det tror jeg du vil ha store problemer med å innføre smidige metoder i din organisasjon.

Programvare arkitekter som ikke jevnlig utfører praktisk utvikling påfører sine bedrifter enorme kostnader

Hvordan kan jeg påstå noe slik når det jo er de beste som får det store ansvaret av å være arkitekter? Årsaken mener jeg ikke er manglende kompetanse, men snarere en gradvis fjerning fra der hvor den faktiske produksjonen skjer. Denne distansen gjør at man i stadig mindre grad er i stand til å gjøre gode vurderinger på enkelt saker.

Gjennom å i stadig mindre grad ta del i det daglige arbeidet havner arkitektene i en situasjon hvor man stort sett kan beslutte på generelt grunnlag og gammel kompetanse. Konsekvensen for bedriftene er at man ofte får en teknisk infrastruktur som stagnerer og som tilslutt må byttes ut til enorme kostnader. I stedet for at man har gradvis forbedret og oppdatert infrastrukturen har man hele tiden kjørt “safe” og med det man kan godt fra før.

Kontinuerlig forbedring

Hvordan unngår du så at de som tar beslutninger har detaljkunnskap og praktisk erfaring nok til å kunne holde seg oppdatert? Arkitekter må plasseres ut i praktisk arbeid. Dette heter eat your own dog food eller Pain Driven Development. Gjennom å la arkitektene føle på kroppen hvordan det er å utføre vanlige systemutviklingsoppgaver etter retningslinjer de selv har lagt vil også de føle på kroppen behovet for kontinuerlig forbedring av arkitektur og infrastruktur. Gjennom å skape en kultur for endring og kontinuerlig forbedring vil bedriften spare store summer gjennom at de slipper store prosjekter for oppdatering av utdatert arkitektur.

Hvis du synes dette høres spennende ut, så kom på Dataforeningens Software 2009.

Spørsmålet han stiller publikum var: har du en jobb eller har du en karriere? Chris var kjempefornøyd med at han ikke lengre måtte ha en jobb nå som han hadde en karriere. En jobb er noe du gjør 9-17 og du får lønn (i Rock’s tilfelle var det å skrape reker på en rekerestaurant i Brooklyn). En karriere derimot er noe du har når du virkelig tjener penger.

Du skaper din egen karriere

Jeg har sett mange kolleger og andre i bransjen som alltid har veldig mange årsaker til hvorfor de ikke gjøre ulike ting. “Jeg kan ikke jobbe test drevet fordi prosjekt lederen gir meg ikke tid”. “Prosjektet suger fordi vi bruker utdatert teknologi og arkitekten er en dust”. Denne typen uttalelser kommer oftest fra de som har en jobb og som ser på det de gjør som en jobb.
Hvis du derimot ser på det du gjør som en karriere lar du ikke detaljer som lite tid og inkompetente arkitekter hindre deg i å gå videre i din karriere. Du finner måter å komme deg rundt hindringene på slik at du kan komme videre.

Hvis alt du kommer opp med er unnskyldninger til hvorfor du ikke gjør ulike ting, så er det heller ikke rart du ikke får nye arbeidsoppgaver eller at du aldri får gjøre noe du synes er spennende. Muligheten til å gjøre spennende ting skaper du selv og du kan ikke vente på at de lander i fanget ditt. Du må ta det du gjør som en karriere og ikke en jobb du får betalt for. Hvis du er en utvikler som ser på det du gjør som en jobb og er fornøyd med det, så må du heller ikke forvente å gjøre spennende ting. Du må jobbe for å komme i riktig posisjon, du må ta sjanser, du må stille spørsmål.

Så still deg selv spørsmålet: Har jeg en jobb eller har jeg en karriere?

Elegante løsninger?

Det Chris sier her sammenfaller veldig med ideène som Mathew E. May skriver om i The Elegant Solution: Toyota’s Formula for Mastering Innovation. Boken handler om hvordan Toyota har skapt et system for kontinuerlig inovasjon og at dette er nøkkelen til at de er verdens beste bil produsent. Arbeidsgivere må i følge boken få sine ansatte til å føle at de har en karriere, langt mer enn at de har en jobb.

Desverre kunne ikke YouTube finne akkurat sekvensen jeg refererer til, likevel så legger jeg med en godbit fra showet Kill The Messenger:

Detaljene om hvordan du kan delta finner du på Oslo XP November Meetup. Vi ses!

Oppdatering: Presentasjonen min fra møtet ligger nå ute, sammen med alle de andre presentasjonene, så du kan se dem dersom du lurer på hva jeg snakket om.

Dette var første gang jeg var på XP Meetup i Oslo og jeg må si det ga mer smak. Utrolig mange folk, veldig bra foredrag og ikke minst gode diskusjoner etter foredragene. Hvis du ikke var der så burde du angre, for dette er et community som er av de beste på planeten når det gjelder smidige metoder.

Artikkelen First One, Then Many tar for seg et klassisk dilemma innen systemutvikling. Du skal lage et system som skal håndtere en transaksjon i første omgang, men man antar at det vil måtte håndtere mer enn en senere.  Klassisk systemutviklings litteratur sier da at du må ta høyde for dette i ditt design. Kent forklarer i sin artikkel hvorfor dette ikke er en god ide og han bruker bonden som utgangspunkt.

Bønder dyrker ikke åkeren sin for at den skal være komplett fra dag en, han dyrker den for at den skal være perfekt når det er tid for innhøsting. Derfor bruker bonden ikke bare en sort frø, han bruker gjerne flere sorter frø for å oppnå best resultat. Bonden bruker en frø type som gror raskt for å stabilisere jordsmonnet i tillegg til den egentlige sorten frø som gror litt saktere. På denne måten sørger han for at åkeren over tid blir utnyttet optimalt.

Jeg er veldig enig i Kent sin måte å tilnærme seg applikasjons design. Gjennom å gjøre “smarte” antagelser og å “ta høyde for” ting så skaper man problemer for den som kommer senere. Det er langt bedre å ha en kodebase som reflekterer det som systemet faktisk gjøre, enn en kodebase som inneholder halvveis implementert funksjonalitet. I Lean Software Development kalles dette søppel (eller waste (eller ennå mer trendy kalles det muda)). Søppel har en tendens til å skape ubehag dersom det opptrer i større mengder og blir liggende over tid. Derfor er jeg helt enig med Kent sine tanker om å la kodebasen reflektere hvordan virkeligheten faktisk er. Det gjør det enklere å både vedlikeholde og videreutvikle en løsning.

Hvis du tenker på Kent sin artikkel neste gang du sitter å forsøker være kreativ når du spesifiserer et grensesnitt så vil du, kunden og systemet nok takke deg til slutt.

Å starte med Flex er ikke noe stort problem og de fleste utviklere klarer veldig lett å komme igang med å lage applikasjoner. Tilsvarende lett er det å gå i en del fallgruver og gjøre en del feil. Jeg har arbeidet med Flex en stund og har dermed også vært nedi de fleste fallgruvene. Derfor tenkte jeg å dele noen av mine beste tips og triks som jeg har lært meg til å bruke for å ennå raskere levere Flex applikasjoner.

• Ha alltid en modell i bunnen også når du lager mockups og prototyper.
• Data Driven Application Design: sørg for at det alltid er dataene som driver applikasjonen din ved hjelp av data binding
• Les dokumentasjonen om klassen Binding Utils og sørg for å laste ned koden til Observere og ObervereValue.
• Logging: lag deg en logger som gjør det mulig for andre brukere og sende deg logg når det oppstår feil situasjoner. Et slikt eksempel er en logger som bruke Firebug.
• Evolutionary Application Architecture: ikke bygge rammeverk og komponenter i tilfelle du trenger de. Flex rammeverket gjør det veldig enkelt å gradvis bygge ut en prototype til en ferdig applikasjon. Lag for eksempel aldri en gjenbrukbar komponent før du faktisk skal bruke den for andre gang.

Mange av disse tingene vil du kanskje si at er vanlige regler for god systemutvikling, og det er selvsagt helt riktig. Likevel er det viktig å påpeke at disse tingene selvsagt også gjelder når man jobber med Flex. Det er veldig lett å tro at fordi det er en ny teknologi så gjør man ting anderledes. Å følge prinsippene i objekt orientert programmering (OOP) gjør det enklere å utvikler og vedlikeholde Flex applikasjoner også.

Test drevet Flex utvikling

Mange spør meg om hvordan kan man drive testdervet utvikling når man jobber med Flex. Svaret ligger i tipsene ovenfor, nemlig å ha en data drevet applikasjon hvor hendelser i grensesnittet gjøres gjennom å manipulere en modell klasse. Hvis du gjør dette gjennom å implementere presentation model mønsteret vil du merke at å jobbe test drevet ikke er noe problem i Flex.

Gjennom å ha en modell klasse som brukes til å manipulere data (og dermed også grensesnittet) kan du veldig enkelt skrive enhetstester for modell klassen. Dermed får du dokumentert oppførselen i applikasjonen gjennom testene samtidig som kvaliteten på koden din øker. Min gode venn Børre Wessel har holdt en presentasjon på Scotch On The Rock hvor han snakker om hvordan du implementerer presentation model mønsteret i Action Script.
Anbefalt lesning om testing av grensesnitt er artikkelserien til Adobe Consulting’s Paul Williams som tar for seg en lang rekke mønster som gjør testing av Flex applikasjoner enklere.

BDoc er i første versjon og det er et par åpenbare ting som vil gjøre det enda bedre, likevel er fordelene såpass store slik at det er bare å begynne bruke det umiddelbart også eventuelt bidra selv med kode til å tilpasse BDoc slikat det passer dine behov. Jeg kunne blant annet tenkt meg muligheten til å referere til bruker historiene med en link, slik at man kan ha disse i en Wiki eller lignende. Da kan man bruke mange ulike link sjekk programmer til å unngå døde linker og slike ting.

BDoc har begynt å få en del oppmerksomhet i utvikler kretser og denne uken ble det publisert en artikkel på The Server Side som gir en grundig innføring i BDoc og hvordan det fungerer.

Jeg skal holde en lyntale som heter Agile sier du? Fragile sier jeg hvor jeg vil belyse det faktum at de aller fleste som heveder de benytter smidige metoder faktisk ikke gjør det fullt ut og dermed ender med en slags mellomløsning som tar det værste fra smidige metoder og kombinerer det med det værste fra tradisjonelle metoder.

Hvis du ikke har registrert deg til Smidig 2008 ennå så gå inn å gjør det nå!

Dette fordi det rett og slett ikke var nok påmeldte. Det er ikke på grunn av manglende interesse blant utviklere eller selskaper rundt om i Norge, men snarere på grunn av litt problemer rundt organiseringen av eventen som gjorde at vi kom litt vel sent i gang. Derfor vil Flex Camp nok bli arrangert en gang i starten av 2009 i stedet. Takk til alle som har vist interesse for Flex Camp og beklager…