Jeg var så heldig å få lov til å snakke om noe jeg virkelig synes er spennende på årets JavaZone, nemlig mine erfaringer fra å forsøke skape den nye typen sosiale musikkspiller i foredraget: “How we blew our shot at beating Spotify, spending two metric truckloads of cash doing it”.

En takk går til programkomiteen som lot meg slippe til med et tema som kanskje er litt utenfor, men som likevel så ut til å være spennende for mange. Personlig trodde jeg at det enten ble meg og noen gamle kolleger som kom dit, men det var utrolig gledelig å se et pakket rom. Det var utrolig spesielt å snakke foran en tydelig engasjert gjeng som også stilte en rekke veldig bra spørsmål etter jeg var ferdig, så tusen takk til dere som kom.

Det å presentere

Veldig mange sier at det å holde foredrag handler 80% om det å presentere og 20% om innholdet. Jeg er veldig enig i dette, hvis ikke den som står på scenen faktisk gir av seg selv og forsøker å gjøre det spennende for de som hører på så burde egentlig hele salen gå. Personlig gjør jeg dette veldig ofte, klarer ikke den på scenen å skape en kobling med de som hører på så kan du heller lese slidene etterpå eller se videoen. Du får ingenting ut av å sitte der.

Selvsagt er det utfordringer ved å fokusere mye på hvordan man presenterer, fordi det er ikke alle som da klarer å få med seg hovedbudskapet. Dette forstod jeg da jeg så artikkelen Slik tapte vi for Spotify på digi.no, hvor journalisten hadde valgt å fokusere på de tabloide utsagnene som ikke var en del av hovedbudskapet som gikk på innovasjon og det å starte opp selskaper. Det er selvsagt nyttig erfaring å ta med seg videre og forsøke gjøre det slik at enda fler får med seg det viktigste. Heldigvis var nok journalisten i mindretall, for jeg fikk mange gode tilbakemelding på nettet og fra folk som var i eller hadde jobbet i oppstartsfirma at jeg hadde noen gode poenger.

Hvordan jobbe med presentasjon?

Det er mennesker som skriver bøker om emnet og holder foredrag om nettopp dette. Personlig så har jeg ikke lest noe særlig av slike ting, fordi jeg har en enkel filosofi: Jeg holde kun foredrag om ting jeg bryr meg om.

Dersom jeg skulle holdt foredrag om andre ting, ja så kanskje hadde jeg hatt behov for en metode eller lignende for å komme frem til en presentasjon. Kanskje hadde jeg måtte øve mye og trent på hvordan levere ting. Gitt at jeg alltid snakker om noe jeg brenner for eller som jeg er veldig engasjert i så har jeg ikke behov for noen metode for å komme opp med foredraget (ok, kanskje avsnittene nedenfor kan regnes som en metode, hva vet jeg). Det bare kommer av seg selv, fordi jeg har noe å si.

Til årets JavaZone brukte jeg i underkant av ti timer på å forberede foredraget. Det gikk med litt tid til å få slidene til å matche musikken på introen, men til å sette opp selve foredraget så brukte jeg lite tid. Siste uka før konferansen begynte jeg å sette opp selve presentasjonen. Før det hadde jeg satt opp noen mind maps hvor jeg hadde lagt inn hoved poengene og utover det foregikk forberedelsene i hodet mitt. Jeg føler at det er bedre å gå å gjøre presentasjonen i hodet en del ganger, visualisere hvordan det skal gjøres, fremfor å begynne å hacke ting inn i slides.

Å lage slides er like kjedelig som å skrive manuelle test script

Å lage slides er, for meg, en svært lite kreativ prosess og noe jeg forsøker å bruke minst mulig tid på. Det er som når man skrev stil på skolen og måtte føre inn med penn (ja, så gammel er jeg at jeg ikke kunne levere stil elektronisk). Oppsett av slides er å føre inn for meg, kjedelig men nødvendig likevel. Jeg gjør det slik fordi jeg vil ha mest mulig frihet til å tenke på hvordan ting skal leveres på scenen så lenge som mulig. Det å sette opp slides gjør ting veldig endelig og det er mye jobb å rette opp i ting etterpå. Ved å ha mind maps og ting i hodet så er det ekstremt lett å gjøre justeringer :)

Det eneste som jeg pleier å øve på er introen. Den aller første setningen må sitte og der er det etter min erfaring veldig dumt å ta det på sparket. Kommer du skeivt ut allerede i det du sier hva du skal snakke om, så kan det fort gå bare nedover fra der. Derfor sørger jeg alltid for å ha helt klart for meg hva første setning er. Alt etter det tar jeg på sparket. Å gjøre selve foredraget er noen ganger litt sånn ut av kroppen opplevelse. Det har hendt at jeg har blitt både overrasket og flau når jeg har sett meg selv på video etterpå fordi jeg trodde virkelig ikke at jeg sa det.
Jeg tror at om jeg hadde øvet inn alt jeg skulle si, så hadde ikke foredraget blitt noe bra. Alt jeg øver inn er første setning og etter det ser jeg bare på flyten i presentasjonen og at det er en bra historie som fortelles. Det er langt viktigere at slidene danner en bra ramme som jeg bare kan snakke ut i fra uten å ha trent inn noe.

Sannelig virker det som jeg har en metode likevel når jeg leser dette her, men jeg tror ikke jeg vil anbefale noen andre å følge den. Finn ut av hva du må gjøre for å føle deg trygg når du skal levere noe også gjør du det. Ikke les en bok eller hør på sånne som meg. Lag din egen måte å gjøre det på, så kommer det helt sikkert til å være veldig mye bedre enn å adoptere andre sine metoder. Dette gjelder ikke bare det å gjøre presentasjoner, men også ting som blogg innlegg. Skriver du fra hjertet om noe du brenner for så blir det stort sett bra og folk skjønner det. Ikke hør på en eller annen “kjendis blogger” som skal fortelle deg hvordan du skal gå frem for å skrive blogg. Det er egentlig veldig enkelt: Har du noe på hjertet, så skriv det. Hvis du ikke egentlig har noe å melde, vel så la være å skriv det blogg innlegget. Vi trenger virkelig ikke flere innholdsløse blogger på nettet :)

Kjære konsulent med fin tittel, kom deg ned av scena!

På JavaZone er det ekstremt mange konsulentselskaper som ønsker å profilere seg og det har hjulpet konferansen til å vokse seg til å bli en av de største. Problemet med dette er at de samme selskapene tvinger folk som aldri burde stått foran et publikum til å holde foredrag fordi de har en tittel som tilsier det. Jeg har en bønn til alle dere som tvinger i utgangspunktet veldig dyktige mennesker til å gjøre noe de åpenbart ikke er skikket til. Du bør settes foran et publikum bare fordi du er flink, du skal være foran publikumet fordi du klarer å formidle et budskap. Å kunne lese opp dine egne slides holder rett og slett ikke.

Det handler om å levere

Jeg konstaterte på at det var noe murring om nordmenn som ikke snakket på engelsk og slike ting. Det er godt mulig de snakket om meg også her, for jeg hadde tittel og slider på engelsk men snakket på norsk. Hvorfor gjorde jeg det? Først og fremst av respekt for de som kommer å hører på. Nå tenker du kanskje at det var en rar ting å si ettersom det kan være noen som ikke forstår engelsk i salen. Jeg mener det er bedre å faktisk være i stand til å formidle noe til 80-90% av salen, fremfor å stå der å stotre på håpløs engelsk og bruke all energi på å forsøke å huske hva faen det var du skulle si. Flere foredrag jeg så på JavaZone var på såpass dårlig engelsk at jeg strengt tatt tror de engelsktalende hadde problemer med å forstå det likevel. I tillegg så var det folk som jeg vet kan holde bra foredrag som fremstod som ubrukelige fordi de ikke gjorde det på sitt morsmål.

Derfor mener jeg det er en respektfull ting å gjøre å faktisk innse at, nei jeg kommer ikke til å klare å levere en bra presentasjon som engasjerer de som hører på om jeg gjøre det på engelsk så jeg gjør det på morsmålet mitt. Da er det i vertfall en viss kvalitet på det jeg gjør og jeg kan skape den stemningen jeg ønsker. De som ikke forstår norsk kan forlate salen og heller se på slidene, eventuelt snakke med meg etterpå. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde tid til å øve tilstrekkelig slik at jeg kunne gjort foredraget på engelsk, men det var ikke mulig i år. All respekt til de som gjorde det og klarte det bra, dere er mer dedikert og flittig enn meg :)

Dette er en artikkel i kategorien refleksjon og det kommer som et resultat av det jeg har erfart i de siste årene hvor Smidig-bevegelsen virkelig har blitt allemannseie. Jeg har både vært team medlem, Scrum Master, arkitekt og delvis produkt eier i ulike sammenhenger. En ting har alltid ligget å ulmet i bakhodet mitt de siste årene og det har med begrepet enkelhet eller simplicity.

Begrepet brukes til veldig mye rart og har blitt en viktig ingrediens i alle dokumenter om visjoner og strategier. Alt skal være enkelt. En annen setting hvor enkelhet nevnes hyppig er i diskusjoner rundt konkrete løsninger. Her brukes begrepet ofte som hersketeknikk hvor den som kommer med “men det er jo ikke enkelt” eller “det er unødig komplisert” forsøker å parkere andre forslag. Det er i denne andre konteksten hvor det hele tiden har skurret i hodet mitt. Veldig ofte bruker man begrepet enkelt på en måte som tilsier at noe skal være banalt eller simpelt. Løsninger som involverer teknikker eller noen biblioteker blir ofte merket som kompliserte (ofte med unødvendig som prefix).

Enkelhetens lover

Enkelhet kan oppnås på mange måter, hvor en av de er å redusere og fjerne noe. Dette er grunntanken de fleste forbinder med enkelhet, men etter å ha lest John Maeda sin The Laws Of Simplicity ble jeg klar over at dette er bare en av veldig mange teknikker som kan brukes til å oppnå enkelhet.

Maeda oppsummerer enkelhet i ti lover som kan brukes i et arbeid med å oppnå enkelhet i løsninger. I det daglige hører jeg stortsett snakk om å oppnå enkelhet gjennom Lov 1: Reduser. Det er selvsagt en viktig teknikk for å oppnå enkelhet, men den er overvurdert særlig i forbindelse med å løse problemer som oppstår under systemutvikling. Dersom det er en problemstilling som ikke er triviell, så er det faktisk slik at det er en del andre lover som faktisk gir bedre resultat enn bare å redusere kompleksitet og å “dumb it down”. Organisering og kunnskap fører veldig ofte til enkelhet i løsningen, på tilsvarende måte som loven om å redusere.

Simplifisering mer enn bare å redusere

Hvis du må lage et rammeverk for å utøve f.eks mapping fra ett objekt til et annet, så kan det gjøres enkelt dersom du sørger for at rammeverket er godt organisert og hvis du sørger for å la de som skal bruke det få økt kunnskap gjennom eksempler og dokumentasjon.  Veldig mange vil si at å lage et rammeverk strider imot det å gjøre noe enkelt, men det blir for enkelt mener jeg. Et godt skrevet rammeverk som er testet og skrevet brukervennlig vil jeg si er essensen i enkelhet. Du gjør en ofte utført operasjon enkel for flere. Hvorvidt det ligger avansert kode i rammeverket er egentlig uinteressant. Ingen stiller spørsmål rundt hvorvidt Spring rammeverket bruker noe avansert for å oppnå det de gjør. Hvorfor skal man i prosjekter måtte gå kanossagang om man ønsker å benytte seg av noe som av enkelte oppfattes som avansert?

Balanse

Enkelhet består ikke i å fokusere på reduksjon eller bare å se på tidsbesparelser. Evnen til å vurdere flere av lovene slik at de balanserer hverandre ut som er nøkkelen til å oppnå enkelhet.

Det viktigste er likevel å innse at for å oppnå enkelhet kreves mer enn reduksjon. Hvis du synes utvikling av web applikasjoner er vanskelig med Java verdens mange rammeverk, så blir det ikke bedre av å redusere alle slike å bare bruke servlet klassene. En slik drastisk reduksjon er ofte fundert på en tanke om enkelhet, trukket altfor langt. Ofte bunner slike på manglende kunnskap eller behov for å bevise noe, som begge er krefter som trekker i retning av “dumbing down”: ikke enkelhet.

Midt i det som skulle være pappa-permen min så stakk jeg innom JavaZone 2009 for å holde en presentasjon om brukergrensesnittsutvikling. Jeg har lenge tenkt på å holde et foredrag om dette emnet, ettersom det er noe jeg ofte ser behov for i prosjekter jeg har jobbet på. Tradisjonelle Java utviklere sliter veldig med å applisere sine kunnskaper om objekt orientert programmering i utformingen av brukergrensesnitt. Det er essensen i utvikling av grensesnitt, ingen sort-magi eller annen heksekunst. Teknikken med å objekt orientere er The Essence of User Interface Programming.
I tillegg kommer jeg med en hjelpende hånd til utviklere som starter med grensesnittsutvikling, hvor jeg gir noen tips om hvordan de bør forholde seg til noen av de kjente fallgruvene/problemstillingene som kommer opp i grensesnittsutvikling.

Se foredraget The Essence of User Interface Programming og legg gjerne inn din kommentar. Takk til JavaZone for å arrangere en bra konferranse og det er alltid morsomt å delta!

I anledning Software 2009 skal jeg holde en lyntale hvor jeg tar opp et tema jeg, og veldig mange andre jeg har snakket med, føler smerten til på daglig basis:

Programvare arkitekter som ikke jevnlig utfører praktisk utvikling påfører sine bedrifter enorme kostnader

Hvordan kan jeg påstå noe slik når det jo er de beste som får det store ansvaret av å være arkitekter? Årsaken mener jeg ikke er manglende kompetanse, men snarere en gradvis fjerning fra der hvor den faktiske produksjonen skjer. Denne distansen gjør at man i stadig mindre grad er i stand til å gjøre gode vurderinger på enkelt saker.

Gjennom å i stadig mindre grad ta del i det daglige arbeidet havner arkitektene i en situasjon hvor man stort sett kan beslutte på generelt grunnlag og gammel kompetanse. Konsekvensen for bedriftene er at man ofte får en teknisk infrastruktur som stagnerer og som tilslutt må byttes ut til enorme kostnader. I stedet for at man har gradvis forbedret og oppdatert infrastrukturen har man hele tiden kjørt “safe” og med det man kan godt fra før.

Kontinuerlig forbedring

Hvordan unngår du så at de som tar beslutninger har detaljkunnskap og praktisk erfaring nok til å kunne holde seg oppdatert? Arkitekter må plasseres ut i praktisk arbeid. Dette heter eat your own dog food eller Pain Driven Development. Gjennom å la arkitektene føle på kroppen hvordan det er å utføre vanlige systemutviklingsoppgaver etter retningslinjer de selv har lagt vil også de føle på kroppen behovet for kontinuerlig forbedring av arkitektur og infrastruktur. Gjennom å skape en kultur for endring og kontinuerlig forbedring vil bedriften spare store summer gjennom at de slipper store prosjekter for oppdatering av utdatert arkitektur.

Hvis du synes dette høres spennende ut, så kom på Dataforeningens Software 2009.

Jeg har vokst opp på en gård i fjellbygda Folldal og er dermed veldig mottagelig for analogier og eksempler som tar utgangspunkt i gårdsdrift. Overraskelsen min var stor da jeg leste en artikkel av XP-guru Kent Beck som nettopp bruker bøndenes metode for å dyrke åkeren for å vise hvordan man kan gjøre det samme i applikasjons design.

Artikkelen First One, Then Many tar for seg et klassisk dilemma innen systemutvikling. Du skal lage et system som skal håndtere en transaksjon i første omgang, men man antar at det vil måtte håndtere mer enn en senere.  Klassisk systemutviklings litteratur sier da at du må ta høyde for dette i ditt design. Kent forklarer i sin artikkel hvorfor dette ikke er en god ide og han bruker bonden som utgangspunkt.

Bønder dyrker ikke åkeren sin for at den skal være komplett fra dag en, han dyrker den for at den skal være perfekt når det er tid for innhøsting. Derfor bruker bonden ikke bare en sort frø, han bruker gjerne flere sorter frø for å oppnå best resultat. Bonden bruker en frø type som gror raskt for å stabilisere jordsmonnet i tillegg til den egentlige sorten frø som gror litt saktere. På denne måten sørger han for at åkeren over tid blir utnyttet optimalt.

Jeg er veldig enig i Kent sin måte å tilnærme seg applikasjons design. Gjennom å gjøre “smarte” antagelser og å “ta høyde for” ting så skaper man problemer for den som kommer senere. Det er langt bedre å ha en kodebase som reflekterer det som systemet faktisk gjøre, enn en kodebase som inneholder halvveis implementert funksjonalitet. I Lean Software Development kalles dette søppel (eller waste (eller ennå mer trendy kalles det muda)). Søppel har en tendens til å skape ubehag dersom det opptrer i større mengder og blir liggende over tid. Derfor er jeg helt enig med Kent sine tanker om å la kodebasen reflektere hvordan virkeligheten faktisk er. Det gjør det enklere å både vedlikeholde og videreutvikle en løsning.

Hvis du tenker på Kent sin artikkel neste gang du sitter å forsøker være kreativ når du spesifiserer et grensesnitt så vil du, kunden og systemet nok takke deg til slutt.