Det er riktignok en ting som har slått meg etter å ha reflektert over det som ble sagt under konferansen. På meg virket det som det var en opplest sannhet, og da er det alltid grunn til å bli skeptisk, at det var viktigere å stadig “bli smidigere” enn å “være smidig”. Under konferansen så tenkte jeg: “ja, det er vel bedre enn ingenting”, men i ettertid så er det ikke tvil om at det nok ikke nødvendigvis er slik.

Typisk norsk å være…

Typisk norsk å være middelmådig pleier jeg som regel å si. Vi nordmenn er oppdratt til å senke seg oss ned på nivå med gjennomsnittet gjennom tidlig innføring i jantelov og sosialdemokratiske prinsipper. Derfor er det jo bare naturlig at vi også viderefører dette i arbeidslivet. Hvorfor skal vi ikke være puristiske å kreve at man faktisk gjør det som kreves for å oppnå full effekt av smidige metoder? Det at enhver som prøver litt skal slå seg på brystet og si jo vi jobber iterativt, inkrementell og evolusjonært (dette er Reidar Sande sin herlige definisjon av smidig fra Smidig 2008 i lyntalen Ble Mona Lisa malt iterativt, inkrementelt eller evolusjonært?) trekker de som virkelig får det til ned i gjørma.
“Vi jobber stadig smidigere, og derfor vil vi vinne over de som er smidig” var noe som ble ytret på konferansen. Det utsagnet er såpass meningsløst og flåsete at det kunne vært tatt ut av FrP sitt program. Fordi man har manglende evne til å innføre smidige metoder så skal man være likeverdig med de som faktisk får det til? I stedet for å jobbe hardere så påberoper man seg en offerrolle hvor man føler seg urettferdig behandlet av “de andre” som bare er ønsker å heve seg over “folk flest”.

En gris er fremdeles en gris selv om du tar på den hatt og frakk

Du vet at det er noe fishy på gang i det noen sier: “vi kjører smidig, men..”. Etter men så kommer det alltid en eller annen bortforklaring eller tåkelegging rundt de delene som ikke er smidig. “Vi er smidig, men leverer tre ganger i året”. “Vi er smidig, men vi har design up front og massevis av kontrakter”. Det hjelper ikke å ha en intensjon eller en visjon om å være smidig. Du må faktisk legge inn den jobben og gjøre de grepene som kreves for å kunne etterleve det.
Jeg synes ikke det skal være nok å stadig “være smidigere”. Det er bare en unnskyldning for manglende evne til endring og man bruker smidig ordet bare fordi det er trendy. De som snakker om dette vil på et blunk kunne bytte til “det neste hotte”, fordi de i praksis alltid kjører som de alltid har gjort.
Hjelper ikke om du kler ut din rigide tungrodde prosess med smidige hatter og skjerf, du er hva du er uansett kostymer.

Det er bare hardt arbeid som får deg i mål

Min oppfordring er at vi skal slutte å godta at smidig begrepet dras gjennom gjørma og gruppevoldtas av tilfeldig praktikanter ved passende anledninger. Vi skal konfrontere og kle av alle de som poserer som smidig fordi det er trendy. Hvorfor skal man senke ambisjonene bare fordi ting er litt vanskelig? Hvorfor skal vi godta at “bli litt smidigere” er likeverdig med å faktisk være smidig?

Å jobbe smidig er knallhardt arbeid som tar veldig lang tid, så det er bare naturlig at mange sliter med å få det til. Derfor er det så utrolig viktig at man ikke stopper halvveis også sier det er nok. Ingen har sagt at det å få til smidig utvikling i en organisasjon er enkelt, så det er bare å brette opp armene og erkjenne hvor man står og fortsette arbeidet.

Lille speil på veggen der…

Jeg hadde gleden av å delta på Mike Cohn’s Scrum Master “Sertifisering” i fjor og en av tingene jeg sitter igjen med er det Mike sa om at:

“Scrum løser ingen problemer, den bare viser deg problemene dine”

Dette er selvsagt ikke noe som du nevner når du selger inn metoden, ettersom ingen vil ha noe som bare viser deg problemene uten noen løsning. Følgelig blir veldig mange skuffet når det viser seg at Scrum kun visualiserer og bringer for dagen alle problemer du tidligere har forsøkt å feie under teppet. Du titter i speilet og alt du ser er utfordringene du har slitt med tidligere og dette fra noe som alle mener er så bra. Naturlig nok sitter en ofte skuffet tilbake og begynner å se etter neste ting som lover å løse dine problemer uten noe jobb. Det er også en del andre ting som Scrum lover og dette snakker Geir Amsjø om i Hva oppnår du med Scrum?.

Arbeit macht frei

Arbeidet skal sette deg fri, og slik også når det gjelder metodearbeid. Hvis du skal lykkes med å implementere en metode må du være beredt på at det krever endringer. Gjerne store endringer som vil gå langt utover f.eks et prosjekt. Scrum vil i stor grad vise deg hvor problemene er og hvorvidt du skal få ønsket effekt ved å bruke Scrum avhenger 100% av din evne til å endre omgivelsene. Uten store endringer i både prosjekt og i omgivelsene vil du aldri lykkes særlig bra med Scrum.

Klarer du ikke å ha hyppige leveranser fordi du har en driftsorganisasjon som evner å ta i mot mer enn 1 gang i året? Vel, da må du ta tak i det. Hvis du ikke har noen som kan fungere som produkteier eller være kravstiller, ja så må du ta tak i dette å stable noe på beina.

Når Scrum ikke er nok..

Dette med endringer rører ved noe av det som mange snakker om i disse dager, nemlig at Scrum er en metode for prosjekt gjennomføring. Et prosjekt er noe flyktig som har en start og en slutt, mens organisasjonen som betalte for prosjektet består. Mangelen på helhets fokus er hva jeg mener er Scrum’s akilleshæl. Metodikken gir deg kun hjelp til å belyse mangler og gjennomføre et prosjekt. Utover dette er du på egenhånd og får liten hjelp. Organisasjoner trenger et helhets fokus og en måte å tenke på som hjelper i mer enn bare praktisk prosjektgjennomføring.

Lean, the “new” kid on the block

Veldig mange har begynte å snakke om Lean som et svar på manglene vi har erfart med Scrum. Mytologien rundt Lean har mange ingredienser som gjør at det er en sikker hit blant IT-folk: et ekskluderende vokabular av Japanske ord, har sitt opphav i østlige tanker og er noe nytt. Tiltross for all hypen som vi har sett, og som vi kommer til å se enda mer av i årene som kommer, så tror jeg faktisk at helhets fokuset i Lean er hva Scrum mangler for større organisasjoner.

En ting jeg åpnebart formidlet uklart var dette rundt spesialistenes rolle i smidige prosjekter. Mange tolket mine utsagn til at man skulle ha spesialister som kun jobbet med sin spesialitet og at ingen andre på teamet gjorde det. Dette er like dumt som bare å ha generalister og mitt poeng er at du må sørge for å utnytte spesialisten slik at du hever kompetanse på resten av teamet. Spesialisten må selvsagt kunne gjøre mer enn sin spesialitet og det er viktig å sørge for at spesialistens kunnskap kommer resten av teamet tilgode.

Det var også nevnt i diskusjonene at spesialister som får jobbe i fred på sine egne ting er et kjempeproblem når denne personen ikke lengre er til stede, og igjen er jeg helt enig her. “Smarte” programmerere er et kjempe problem dersom de sitter alene å koker opp noe, så de må selvsagt tvinges til å jobbe med noe annet også.

Lyntaler er ofte slik at de fungerer best om man ikke tar med de grå nyansene, og jeg holder de som regel med Caps lock’en på. Slik at det er selvsagt mange nyanser rundt tingene jeg snakker om i Det Smidige Sosialdemokratiet, men det blir en kjedelig tale om jeg tar med det også.

Takk til alle som kom med spørsmål og feedback under Meetup’en, det var utrolig gøy å få snakke der og jeg gjør det gjerne igjen.

Begrepet brukes til veldig mye rart og har blitt en viktig ingrediens i alle dokumenter om visjoner og strategier. Alt skal være enkelt. En annen setting hvor enkelhet nevnes hyppig er i diskusjoner rundt konkrete løsninger. Her brukes begrepet ofte som hersketeknikk hvor den som kommer med “men det er jo ikke enkelt” eller “det er unødig komplisert” forsøker å parkere andre forslag. Det er i denne andre konteksten hvor det hele tiden har skurret i hodet mitt. Veldig ofte bruker man begrepet enkelt på en måte som tilsier at noe skal være banalt eller simpelt. Løsninger som involverer teknikker eller noen biblioteker blir ofte merket som kompliserte (ofte med unødvendig som prefix).

Enkelhetens lover

Enkelhet kan oppnås på mange måter, hvor en av de er å redusere og fjerne noe. Dette er grunntanken de fleste forbinder med enkelhet, men etter å ha lest John Maeda sin The Laws Of Simplicity ble jeg klar over at dette er bare en av veldig mange teknikker som kan brukes til å oppnå enkelhet.

Maeda oppsummerer enkelhet i ti lover som kan brukes i et arbeid med å oppnå enkelhet i løsninger. I det daglige hører jeg stortsett snakk om å oppnå enkelhet gjennom Lov 1: Reduser. Det er selvsagt en viktig teknikk for å oppnå enkelhet, men den er overvurdert særlig i forbindelse med å løse problemer som oppstår under systemutvikling. Dersom det er en problemstilling som ikke er triviell, så er det faktisk slik at det er en del andre lover som faktisk gir bedre resultat enn bare å redusere kompleksitet og å “dumb it down”. Organisering og kunnskap fører veldig ofte til enkelhet i løsningen, på tilsvarende måte som loven om å redusere.

Simplifisering mer enn bare å redusere

Hvis du må lage et rammeverk for å utøve f.eks mapping fra ett objekt til et annet, så kan det gjøres enkelt dersom du sørger for at rammeverket er godt organisert og hvis du sørger for å la de som skal bruke det få økt kunnskap gjennom eksempler og dokumentasjon.  Veldig mange vil si at å lage et rammeverk strider imot det å gjøre noe enkelt, men det blir for enkelt mener jeg. Et godt skrevet rammeverk som er testet og skrevet brukervennlig vil jeg si er essensen i enkelhet. Du gjør en ofte utført operasjon enkel for flere. Hvorvidt det ligger avansert kode i rammeverket er egentlig uinteressant. Ingen stiller spørsmål rundt hvorvidt Spring rammeverket bruker noe avansert for å oppnå det de gjør. Hvorfor skal man i prosjekter måtte gå kanossagang om man ønsker å benytte seg av noe som av enkelte oppfattes som avansert?

Balanse

Enkelhet består ikke i å fokusere på reduksjon eller bare å se på tidsbesparelser. Evnen til å vurdere flere av lovene slik at de balanserer hverandre ut som er nøkkelen til å oppnå enkelhet.

Det viktigste er likevel å innse at for å oppnå enkelhet kreves mer enn reduksjon. Hvis du synes utvikling av web applikasjoner er vanskelig med Java verdens mange rammeverk, så blir det ikke bedre av å redusere alle slike å bare bruke servlet klassene. En slik drastisk reduksjon er ofte fundert på en tanke om enkelhet, trukket altfor langt. Ofte bunner slike på manglende kunnskap eller behov for å bevise noe, som begge er krefter som trekker i retning av “dumbing down”: ikke enkelhet.

Årets utgave av Smidig var langt bedre enn fjorårets. Lyntalene var bedre, spissere og mer variert enn fjorårets. Innholdet i talene var også langt mer givende enn før. Alt dette fine til tross så sitter jeg igjen med en liten følelse av å være litt skuffet. Vi har kommet langt, men det er en ting som jeg synes mangler fullstendig i all iveren etter å være smidig og det er fokuset på forretningen i det hele. Jeg snakker her ikke om forretningssiden, som er veldig mye omtalt i smidige metoder. Nei, jeg snakker om hvorfor smidige metoder er økonomisk bra og er fornuftig business. Statoil-Hydro adopterer ikke Beyond Budgeting fordi de er idealister, nei de gjør det fordi de skal effektivisere sine prosesser.

Utviklere liker gjerne å tro at smidige metoder vinner nytt terreng fordi all ønsker dem godt og at alle setter pris på godt håndverk utført i trygge omgivelser. Jeg mener dette bare er en heldig sideeffekt som de fleste ikke egentlig bryr seg om. Smidige metoder brer om seg fordi det er bra business, ikke fordi alle ønsker en bedre verden. Det var ikke noe fokus på forskuttering, måling av effekt eller andre økonomiske aspekter. Dette er tross alt hovedgrunnen til at stadig fler bruker smidige metoder, nemlig at det er kostnadsbesparende og gir mer verdi igjen for en investering.

Det norske smidig miljøet er veldig god på å fremheve og fokusere på de mykere sidene ved smidige metoder, men vi ignorer i veldig stor grad fundamentet for at smidige metoder lykkes. Nemlig de forretningsmessige aspektene ved metoden og hvordan man  i smidige metoder skaper et samspill med den administrative / økonomiske delen av en organisasjon.

Oppsummering

• Kanban er fett og vi sier alle Fuck Scrum!
• Par-programmering er hva de unge kule driver med
• Statoil-Hydro, smidigere enn hva som møter øyet
• Deler av UX miljøet i Norge mener de er så viktige at de må ha en egen prosess helt alene uten inblanding når de utøver sin magi (uten at noen vel egentlig har sett noe magi fra dette miljøet noen sinne)
• Rock’n roll har sin plass i smidige metoder, det beviste Christian B.Hauknes!

Igjen så må jeg rose arangørene av årets Smidig konferanse, dere leverte virkelig varene i år. Eneste forbedring er at middagen burde vært i et øl telt ute på Youngs-torget!

Smidig systemutvikling handler veldig mye om kommunikasjon og mellommenneskelige relasjoner. Likevel er dette et element som veldig skjelden blir adressert hverken i prosjekter eller i debatter om smdige metoder. Allistar Cockburn har skrevet en del om dette i sin utmerkede bok Agile Software Development, likevel føler jeg at det er et poeng han og mange andre glemmer å adressere: kulturelle forskjeller.

Kulturelle forskjeller utgjør den store forskjellen

Kommunikasjon mellom mennesker i jobbsammenheng i Norge og for eksempel i Tyskland er veldig forskjellig. Tyskland har en mer hierarkisk måte å forholde seg til hverandre enn hva man har i Norge. Tilsvarende er det forskjeller mellom Japan, USA, Polen, Svergie, Danmark også videre også videre. Disse kulturelle forskjellene mener jeg er noe man i større grad bør adressere når man diskuterer hvor smidige metoder skal gå videre nå.

Veldig mye av litteraturen om smidige metoder handler kommer fra USA og er veldig farget av hvordan arbeidsmiljøet er der borte. Måten man jobber på i USA er veldig forskjellig fra hvordan vi gjør det i Norge. Dette gir seg særlig utslag i en av de viktigste delene av en smidig metode, nemlig retrospectives. Et interaktivt forum hvor man skal åpent utviksle erfaringer og forbedringer vil kreve ulike teknikker i et amerikanske arbeidsmiljø enn i et norsk. Grunnen er at norsk arbeidskultur har et helt annet sett med grunnverdier enn det som er vanlig i blant annet USA.

Gjør lokale tilpassninger

Når du og din organisasjon har begynt å jobbe med smidige metoder er noe av det viktigste dere kan gjøre når dere har fått litt erfaring er å forsøke gjøre lokale tilpassninger. Still spørsmål rundt hvorfor dere gjør tingere dere gjør? Hvorfor gjør vi stand-up? Fungerer retrospectives slik vi gjør de? Passer stand-ups til de menneskene vi har i vår organiasjon? Har vi personligheter som gjør at vi får noe ut av retrospectives?

Dette er noen av spørsmålene som dere bør stille dere slik at dere kan gjøre lokale tilpassninger til smidige metoder som f.eks Scrum. Still spørsmål ved alt og se på hvordan det passer til din organisasjon. Deretter gjør dere endringer eller justeringer slik at dere får en metode som passer dere organiasjon.

Norsk smidighet

Jeg føler at det mest konstruktive man kan gjøre når man snakker om å videreutvikle smidige metoder her i Norge er å gjøre lokale tilpassninger som tar høyde for hvordan man nordmenn kommuniserer og arbeider i Norge. Særlig ville jeg lagt vekt på hvordan retrospektives gjøres, for her er ikke nordmenn særlig flinke. Vi er generelt altfor positive og tilgivende ovenfor dårlige rammebetingelser. Dette er noe som er et problem ettersom man da ikke får gode tilbakemeldinger på hvordan metoden fungerer.

Det er vitkigere å komme med tillegg til det smidige manifest enn å lage komersielle innpakninger for å selge konsulenttimer slik som man har gjort med Agile 2.0. Miljøet rundt smidige metoder i Norge er veldig levende og det er veldig mange flinke folk som bidrar i debatter. Jeg er sikker på at det norske smidige miljøet kan ta smidige til det neste steget ved å gjøre tilpassninger som reflekterer hvordan man samarbeider i norsk arbeidsliv.

Smidige fundamentalister vil gi deg følgende svar: “Hvis det ikke virker, så gjør du det feil”. Hvilket egentlig ikke er noe svar siden det ikke gir den som sliter noen løsning. Særlig ettersom svaret på “hva er riktig måte?” ofte er: “Du må bare tilpasse og plukke det som passer fra Scrum”. Igjen er dette svaret like nyttig for en som ikke får til smidige metoder som det vil være å si til en nyfødt baby: “Hvordan skal vi ta på bleien idag?”. Uten god kunnskap og erfaring vil hverken du som nyfrelst Scrum bruker eller babyen klare å velge riktig fremgangsmåte.

Flere nivå av modenhet

Allistar Cockburn skriver i en av de beste bøkene om smidig systemutvikling, Agile Software Development, om hvordan man i kampsporten Aikido går gjennom tre stadier for å lære nye teknikker: Shu-ha-ri.

Å tilnærme seg en smidig systemutviklingsprosess med disse tankene i hodet er en nøkkel til å lykkes med smidige metoder. Akkurat som kampsporteleven må også organisasjoner / prosjekter gå gjennom de tre stegene for læring. Det viktigste er å innse på hvilket nivå man faktisk er.

Hvis du er ny til Scrum så mener jeg du bør følge det du har lært til punkt og prikke som en mal (du er i Shu stadiet). Dette helt til du har målt og erfart hvilke teknikker som ikke passer for din situasjon (du er kommet til Ha stadiet). Da har du oppnådd større innsikt til å gjøre kvalifiserte valg og tilpassninger. Etterhvert vil du se fler og flere ting som du kan gjøre av tilpassninger for at det skal passe i din organisasjon (du har nådd Ri stadiet).

Det viktigste er at du må gå gjennom alle tre stadiene. Du er ikke si at du er så smart at du kan gå rett på å tilpasse smidige metoder uten erfaring.

Forsøk å i ikke tenke til å begynne med, det vil hjelpe i det lange løp.

Smidige prosjekter handler også om teknologi

I iveren etter å være smidig glemmer mange at metoder som Scrum faktisk ikke sier noe som helst om den tekniske gjennomføringen av et prosjekt. Derfor ender mange prosjekter med å “glemme” viktigheten til de fundamentale teknikkene som du finner i blant annet eXtreme Programming:

• Test drevet utvikling
• Kvalitet på testkode
• Automatisert utrulling
• Objekt orientert design

Ivrige Scrum-praktikere glemmer ofte bort viktigheten til det å ha smidig teknologi og smidige metoder for å jobbe med teknologi. Hvis du ikke fortsetter å ha fokus på disse grunnleggende tingene vil du aldri lykkes med smidige prosjektmetodikker. Du vil feile om og om igjen inntil du innser viktigheten av å se smidig systemutvikling i en helhet, hvor du må velge teknikker så lenge du ikke ødelegger balansen mellom dem.

To ting kreves for å lykkes med smidige metoder

• Ikke tenk når du er ny til smidige metoder, gå igjennom de tre stadiene av læring.
• Ikke fokuser utelukkende på prosjektmetodikk, men også tekniske metoder for systemutvikling.

Det at man lager enorme stadioner i USA er ikke noe oppsiktsvekkende, men det som gjorde meg “varm under kraven” var hvordan de gikk frem for å bygge denne stadionet.  Arkitektene og byggmesterne hadde utrolig dårlig tid for å få stadionet ferdig til sesongstart. Derfor valgt de å dele opp byggingen i “10 pizzastykker” og utviklet den helhetlige arkitekturen og utseende for stadionet underveis. Nå dette høres veldig kjent ut og høres ut som hvordan man gjør smidig systemutvikling.

En av tingene man høre om en iterativ måte å arbeide på er at man “mister oversikt over helheten”. Hvis en team med utbyggere og en gjeng arkitekter klarer å bygge et enorm baseball stadion, så burde vel det være mulig også i programvare utvikling?

Iterativt, inkrementelt og evolusjonært

Reidar Sande snakket på Smidig2008 om hvorvidt Mona Lisa ble malt iterativt, inkrementelt eller evolusjonært og det er her man kommer inn på hvordan de klarte å bygge en baseball stadion på en smidig måte.

Erfarne og kompetente fagfolk gjør iterativ, inkrementell og evolusjonær utvikling uten at noen trenger å fortelle dem det. Erfaring kalles egenskapen som gjør at du er i stand til å holde øye med helheten samtidig som du kan fokusere på detaljene. Jeg tror nøkkelen til å mestre balansen mellom disse tre tingene og dermed også til å bygge gode arkitekturer i smidige prosjekter ligger i å ha mennesker med erfaring fra smidige prosjekter til å ha oppsyn med det. Her er det viktig å presisere at du må ha erfaring fra smidige prosjekter. Jeg mener mange gjør feil i å ikke bytte ut eller oppdatere sine beslutningstagere før de begynner med smidig systemutvikling. Manglende praktisk erfaring er en av hovedårsakene til at mange føler de ikke lykkes med smidig systemutvikling.

Kravene til en arkitekt i smidige prosjekter er litt anderledes enn i tradisjonelle prosjekter. Du må kommunisere mer og justere oftere enn hva som er vanlig. Tiden du får til å komme opp med løsninger er også begrenset, slik at du må i lang større grad dyrke frem en arkitektur fremfor å bruke månedsvis på å designe den i UML og PowerPoint. Denne evnen er ikke noe alle arkitekter har i blodet og dette er en utfordring man må forsøke å løse.

Mitt råd er å enten leie inn erfarne arkitekter fra smidige prosjekter eller kjøre små pilot prosjekter hvor dine folk kan prøve og feile. Hvis du ikke gjør det tror jeg du vil ha store problemer med å innføre smidige metoder i din organisasjon.

Detaljene om hvordan du kan delta finner du på Oslo XP November Meetup. Vi ses!

Oppdatering: Presentasjonen min fra møtet ligger nå ute, sammen med alle de andre presentasjonene, så du kan se dem dersom du lurer på hva jeg snakket om.

Dette var første gang jeg var på XP Meetup i Oslo og jeg må si det ga mer smak. Utrolig mange folk, veldig bra foredrag og ikke minst gode diskusjoner etter foredragene. Hvis du ikke var der så burde du angre, for dette er et community som er av de beste på planeten når det gjelder smidige metoder.

Jeg skal holde en lyntale som heter Agile sier du? Fragile sier jeg hvor jeg vil belyse det faktum at de aller fleste som heveder de benytter smidige metoder faktisk ikke gjør det fullt ut og dermed ender med en slags mellomløsning som tar det værste fra smidige metoder og kombinerer det med det værste fra tradisjonelle metoder.

Hvis du ikke har registrert deg til Smidig 2008 ennå så gå inn å gjør det nå!