Misc, thoughts, work

0’er og 1’ere

Trondheim Developer Conference var stedet jeg valgte for å bearbeide følelser om noe som skjedde for seksten år siden. En Historie Om 0 og 1 er et foredrag hvor jeg forsøker å beskrive hvordan det var for meg å møte veggen og hva jeg ser som problematisk med dagens utviklermiljø. Hvorfor? Fordi vi som jobber med systemutvikling trenger å snakke om de vanskelige menneskelige tingene. Jeg håper at ved å fortelle min historie kan jeg hjelpe andre og kanskje hjelpe til å endre usunne holdninger som er i vårt miljø.

Uka før TDC holdt jeg en “dry run” av foredraget for mine kolleger i NRK noen dager før konferansen, mest fordi da slapp jeg å lage alt ferdig kvelden før. Det viste seg at det skulle bli noe av det vanskeligste jeg har gjort (minus minnetaler i begravelser). I det jeg skulle begynne kom det følelser jeg ikke ante var der. Etter foredraget hadde jeg en samtale som hjalp meg å få satt ord på veldig mange ting jeg ikke hadde klart selv. Å høre andre beskrive hvordan de følte det i en lignende situasjon,  og høre hvordan de opplevde det gjorde at jeg selv gravde opp en del ting jeg hadde lagt vekk. Selv etter så lang tid hjalp det å snakke med noen om hvordan dette var. På veien hjem fra jobb var hodet fylt av tanker og jeg var følelsesmessig helt utladet.

Jeg hadde aldri før satt ord på hvordan jeg følte det på den tiden, og det viste seg å være tøffere enn jeg hadde trodd. Det er seksten år siden og da det skjedde ville jeg vel bare videre. Bli frisk også fortsette å leve ut drømmen. Det var nok ting, som jeg ikke har satt ord på før nå, jeg burde ha bearbeidet. Men, jeg var ung og hadde ikke tid til slik. I tiden etterpå endret jeg ikke så mye. Det hendte jeg jobbet mye i perioder, men det var ting som var mulig for meg å mestre. Etterhvert ble jeg tryggere på meg selv og hva jeg kunne. Da begynte jeg å være strengere på jobbing. Mindre overtid og jeg brukte ofte min venn Chris’ sitat: “bad planning on your part, does not constitute a crisis on my part”.

Jeg er bare en som forteller min historie

Å snakke om ting, gjør noen ganger at folk tror du har en eller annen form for kunnskap de mangler. Jeg er overhodet ingen som kan noe om dette med utbrenthet eller hvordan fikse det. Det finnes smarte folk som du heller bør søke svar fra enn meg. Det eneste jeg vet er hva som skjedde med meg og hva som hjelper meg. Andre har sine historier og sine måter å jobbe gjennom det. Ikke ta min historie som noen fasit eller absolutt sannhet, men vær nyskjerrig og forsøk lese hva andre smartere folk kan si om disse tingene. Jeg ønsker bare å starte samtalen om tinge som er vanskelig. I håp om å gjøre det litt enklere for andre å fikse sin hverdag.

Rett etter og i tiden etter foredraget har jeg mottatt mange veldig hyggelige meldinger og hatt bra samtaler med folk. Å høre fra de som har vært igjennom det samme at dette var bra, betyr utrolig mye. Å se at folk vil anbefale kolleger og kjente å se det gjør meg takknemlig. Hver gang jeg holder denne typen foredrag tenker jeg i dagene før “hvorfor gjør jeg dette her!!??”. Tilbakemeldingene fra folk er svaret, å høre at du sa noe som ga mening eller hjalp er grunnen til å utlevere meg selv for alle å se.

Se EN HISTORIE OM ENERE OG NULLER fra Trondheim Developer Conference.

Standard
Misc

Meta post

A post about writing a post. Only thing more meta would be a post about writing a post about a post. Or something..

Writing has never been something I’ve enjoyed. In school I never had the calm to bother writing correctly when it came to spelling and things. My joy of writing was killed off when I wrote an essay I was really proud of and all the teacher said was: “should not write such violent stories”. It was about a hunting accident.

Fast-forward into my professional life some thirty years later and I have written many blog posts. Usually I do it to get something off my chest or out of my head. Sometimes I write a snarky tweet or rant, but there are times when I need more than a tweet. I’ve got a huge Evernote notebook entitle “neverposts”, it’s filled with stuff I can’t publish for different reasons but I had to write in order to move on.

When I do write something I publish on a blog I usually write it from start to finish and hit publish. I might read it over, but I am rarely capable of seeing mistakes in spelling or bad compositions. This of course means that most of my posts doesn’t really make all that much sense to anyone but me. Lately I’ve had less things to get out of my head and therfore I thought: maybe I should try and become better at writing these things? I’ve read you can do that. There’s methods and techniques which enables you to communicate your story better.

That’s what I’m going to do for my next post. It won’t be perfect, but at least I’ll give it a shot. Wish me luck :) if you got tips or pointers, leave a comment!

Standard
Misc

Vi skal aldri glemme

image

Jeg hadde utsatt det helt siden åpningen, men idag var min siste dag før jeg begynner på jobb igjen et stykke fra Oslo sentrum. Derfor måtte det bli idag. Å besøke 22. Juli senteret visste jeg kom til å bli en tøff greie. Jeg var ikke dirkete berørt og var så heldig å ikke ha noen nærme som ble drept eller skadet. Likevel å se og lese var utrolig tøft, fremdeles ser jeg bildet av ungdommene i sjøen svømmende for livet. Stillheten,  kaoset og galskapen i det bildet er voldsomt.

Nære hjemme
Dagen massemordereren gikk til aksjon var jeg tilfeldigvis ikke på jobb. Vi fikk besøk av familie og jeg jobbet hjemmefra for å kunne ta de imot. Tidligere denne sommeren hadde jeg nesten hver dag inntatt lunch i parken utenfor høyblokka, sammen med kolleger. Denne dagen var det igjen av oss som spiste der.
Min bestevenn kjørte i tunnelen ved siden av regjeringskvartalet. Jobben min var et steinkast unna. Ting blir veldig ekte når det er så nærme der du er her dag.

Å gå inn i rommet hvor du kan se og lese om de som ble drept var hjerteskjærende. Bilder av barn, brutalt drept av en morder. Hvorfor ble de drept?

En del av utstillingen er også uttalelser fra morderen gir litt innblikk i hvorfor. Det er direkte sitater fra rettssaken av massemordereren. Forsvaret av norske verdier mot islamske innvandrere stod sentralt i morderens dogma. Han mente AUF medlemmer var skyldig i å ødelegge Norge og fordi de trodde på et multikulturelt Norge fortjener de å dø i hans øyne. De døde altså for hva de trodde på og hvilke politisk ståsted de hadde.
Jeg kunne også lese Jens Stoltenberg sin tale. Vakre fantastiske ord som gjør at du får troen på at vi kommer sterkere ut av dette.

Idag
Realiteten idag er ganske annerledes. Jens er Nato sjef og virker ikke være spesielt opptatt av hverken frihet, fred eller demokrati. FrP er med å styre landet og setter standarden for debatten om innvandring. Retorikken i denne debatten om asylsøkere fra Syria er som tatt ut av massemordereren sine skifter. Bevaring av det norske er sentralt, sammen med frykten for islamsk dominans.

Jeg har venner fra oppveksten som daglig har deler bilder med budskap som kan ordrett hentes fra massemorderen sine uttalelser. Vi har en politisk leder for flyktinger som konsekvent forsøker å gjøre de som kommer hit til å ikke være mennesker. De er opportunistiske og lykkejegere, som har som mål å få sin del av kaka og ikke noe annet. På cella sitter en massemorder og tenker: “nå er vi på rett vei. Endelig ser de det jeg så den gangen”.

Vi glemte
Vi har fullstendig glemt alt vi sa dagene og ukene etter 22. Juli. Vi har latt frykten for de ukjente seire. Vi har gitt opp vårt digitale privatliv fordi vi er redde.
Alt dette og veldig mange andre følelser går gjennom hodet når en er på senteret. Så blir jeg bare sint, det var jo ikke slik det skulle bli? Vi skulle jo stå opp og vise at vi ikke kan trues. Hvorfor ga vi opp? Hvorfor lar vi massemordereren sakte men sikkert få det han ønsket. Det er opp til oss hver eneste dag å sørge for at dette ikke fortsetter. Vi skal ta alle kamper og aldri glemme det som skjedde. Barna våre vil se tilbake og dømme oss for hvordan vi klarte å reise oss mot frykten, jeg håper de ikke blir skuffet.

Standard
Misc

On Returning

In December 2014 I embarked on a new adventure. I joined a startup company as a programmer. The company creates a service is called Pelp and is currently only available in Norwegian.

The past 6-7 years I’ve been having roles such as Chief Technical Officer, Front-end Architect, Team lead, etc. Each position has been challenging and I’ve learned so much. In fact, I still learn from things I’ve done many years later by looking back at them. There are so many things I’d do different and so many people I’d treat differently had I know then what I know now.

Making a return to working as a programmer is nothing but pure bliss. It is such a privilege to have the luxury of focusing solely on creating things the service needs. I can choose wether to engage in things outside my core duties. 

Being a team leader or an architect this is seldom the case. You constantly get pulled in multiple directions. When in a managerial position you will get pulled into process and activities which are about things which are company related. If you are in a technical managerial position you will also be called upon to provide input or Rubber Duck some issue / challenge. 

If you want to keep your programming skills sharp you will be engaged in a constant fight to get some coding time. Being in a managerial position you will to a lesser degree be measured on the code you produce and therefor it is easy to let your programming tasks slide. 

Personally I tried to get as much programming done as I could. However I realized I started doing more harm than good, because I never really had the time to focus and create really good solutions. Seeing this I tried to not take on tasks which meant others relied on me delivering and having others bring what code I created into production. Needless to say, continuing down this path leads to increasingly deteriorating programming skills. I would estimate that about 2 years of working like this, most programmers would become pretty useless and unable to produce decent code. 

NOTE:
This post was written a while back. The company is since been shut down. Learnings however are still valid ;)

Standard
Misc

The Hardest Thing For A Leader

Now, there are naturally harder things than what I’m going to talk about in this post. However, given the context of software development and leading teams this is the hardest.
Especially if you’ve gone from being fairly good at the decipline of the people of your team. I have spent a few years being in a position where I lead teams, but recently I stepped down to become a team member. This has given me new insights into how different styles of leadership will affect members of a team. If you’ve been leading for a long time, I highly recommend being led for a year or two. It’ll make you a much better leader afterwards, guaranteed! Here’s mye thoughts leading:

Loose control.

I’ve struggled, and failed, at this previously and I might don’t again. It’s so hard to just let go of controlling details and trusting that given clear directions and goals things work out.
Why is this important? If you lead a team and you constantly interween or pick on details you basically tell the team or person on the team you don’t trust them. It might not be your intention, but it’s what it feels like on the opposite end.
There are of course ways of directing a team without displaying a lack of trust. Mentoring and coaching is one. Letting the team fail and then help them learn what caused it to avoid it happening again.

There can be numerous reasons why a team lead behaves in a way which makes the team feel there is no trust. Personally I’ve failed at this because I’ve deep down wanted to do the task myself, rather than giving it to the team. That’s the old coder showing.
In other contexts I’ve seen “control” applied because the team lead is scared of loosing control over the technical platform. The pace of modern software development is so fast and changes so rapidly, that many x-coders get cold feet because they’re no longer can keep up. The knee-jerk reaction is to limit the use of new things as a last resort to try and stay connected with the technology.

This leads to a team who’s disillusioned and who’s left with an impression that their leader doesn’t trust them and the leader is holding them back.

There’s probably dozens of more samples and reasons why leaders micromanage and behave destructive towards their team. These are just some of the things I’ve done, you might have more samples.

Bottom line is: abandon control and start trusting. If you’ve been leading for a long time, take a step down and see what it’s like beneath you. It’ll do you and those you lead wonders.

Standard