Inflicting change upon an organization

I read someone outlining a process for making change happen in an organization. Later on I realized, I’ve done that! Perhaps I should share? When I get those thoughts I my brain rest until I’ve poured the idea out into some kind of digital form. A twitter rant perhaps? Or in this case, a blog post.

I grew up on a mountain farm in a very small town. Growing up in such a place sometimes gives you a bit of baggage which will serve you well for the rest of your life. Me, I learned that hard work is something which people do and it will pay off in the end. Not necessarily in the form of money or rewards, but in seeing the beauty in the fruits of your labor. This way of thinking has given me one skill which can be used to change organizations: work hard and never give up.
I’ve read many articles which base their findings on studies and theories. Me, I like to listen to people who’s actually done the things rather than the ones making theories based on something they’ve studied. This does not mean those things aren’t useful, they’re just not for me. Here is a story about inflicting change at Finn. These are my recollections and my views, others might see things differently and reach other conclusions.

The Story
At we had a situation where the design of the site hadn’t been changed for years. It looked 10 years old and completely outdated. Seeing a site which obviously needed some change was part of the reason I joined the company. My job was to be leader of the front-end developers and try to make them collaborate more and to establish front-end development as a craft in the organization. The big problem was that the site looked old and it was virtually impossible to make a redesign because of the underlying Java architecture which was a gigantic JSP tangled mess. With no section of the site being similar in code even though it was pretty much identical when you looked at it. In order to make a redesign possible, you first had to rewrite the entire Java front-end layer in order to add any kind of CSS/JS/HTML changes.

“It can’t be done, we already tried that”. This phrase is something you’ll hear in any organization that has existed for a certain amount of time. In the case of which was more than ten years old this was usually a true statement. The statement was one I heard many times when say we needed to change everything. I am a stubborn person who have a hard time accepting “established truths” I find unreasonable. Like redesigning the entire site, certainly that can be done when you have more then one hundred developers at your disposal? It’s not like updating some HTML, CSS and JavaScript is so darn hard that it just can not be done. We wanted to create an architecture which enabled a small team to redesign everything in a week.
Naturally getting the time, resources and mandate to perform the change is hard and takes an enormous amount of time. However the actual task of doing it is sometime much easier and straight forward than navigating the corporate world of politics, egos and individual agendas. We did manage to get the mandate and resources to do the project. Was it because of our brilliance and cunning planning? No, it was pure luck.

First lucky break
I happened to have made 4-5 slides which outlined what I wanted to do and what it would require. It was just rambling which I’d spent 10-15 minutes on, so it was in no way an elegant pitch. Through some fortunate coincidence this slide deck landed in the hands of a group of leaders and they decided the project was ok to start. I heard this through a third party who congratulated me on getting the OK to start, which left me baffled as I didn’t know anyone was going to decide on that any time soon. In fact I was still wondering how on to make someone do just that. But there it was, I had been given the task of doing something which I basically had very little clue of how would be done.

I hadn’t worked much on the platform we where going to change at all. Most of the changes would have to be done in the middel tier which was written in Java. Some parts of the platform was ten years old and a complete mess of JSPs and a custom MVC framework. Most of the platform was rewritten just a year ago with Spring and things. I’m a capable Java programmer, but far from being a very good one. The fact that most of our changes would be in the Java layer was a bit of a concern. All I knew is that everyone wanted to make the change happen and we’ve had two people creating a CSS framework which would make setting up the front-end easy. It had to be done, so there was nothing left but to start working.

We did the transition in a number of iterations where 1-2 people,  from the teams which part of the platform we where working on, would join our team of 3 to convert this into a new site.Making sure we had ambassadors in every team would be a key to not have the architecture deteriorate with time. If we could make sure they got a sense of ownership it would mean we had people to help out and improve the architecture continuously.

Another lucky break
During that first iteration, we had a one more strike of good luck. Rumours were spreading that we were going to be doing this massive rewrite of the entire front-end. This did of course spark a bit of interest in the rest of the organization. We had people coming by with questions, words of encouragement and sometimes with people came with concerns and worries based on what they heard we where doing. One individual came by and started discussing something, I don’t remember what it was to be honest, but it ended up in quite a heated debate with one of the developers who where helping us out at the time. From what I recalled it ended with the person who started the discussions saying: “Good luck with that” when we outlines what we wanted to accomplish with the project.

This was the moment I knew that we would succeed. There was no way we were going to let the person be right about us not being able to do pull this off. We wrote the quote on the whiteboard in the room we used and it was there to remind us that failure was not an option. Having something to rally the team around or against is invaluable as it gives you focus and additional motivation to make the change happen.

In closing
The whole rewrite process took 4-5 months instead of 4-5 weeks, which was my first estimate. There were numerous complications due to politics and issues with customers, but we always managed to continue pushing forward. Once we redesigned the site, we did it once more just a few months later in just weeks. It proved the huge rewrite did enable us to move a lot faster and to redesign continuously with a small team.
This was one story about making changes happen. It is about having a goal, working hard and continue pushing until you’re done. What path you take to create the change isn’t important, do what comes naturally and what suites your context. Don’t pay too much attention if you are not following a theory or methodology, it’ll be fine :)


Meta post

A post about writing a post. Only thing more meta would be a post about writing a post about a post. Or something..

Writing has never been something I’ve enjoyed. In school I never had the calm to bother writing correctly when it came to spelling and things. My joy of writing was killed off when I wrote an essay I was really proud of and all the teacher said was: “should not write such violent stories”. It was about a hunting accident.

Fast-forward into my professional life some thirty years later and I have written many blog posts. Usually I do it to get something off my chest or out of my head. Sometimes I write a snarky tweet or rant, but there are times when I need more than a tweet. I’ve got a huge Evernote notebook entitle “neverposts”, it’s filled with stuff I can’t publish for different reasons but I had to write in order to move on.

When I do write something I publish on a blog I usually write it from start to finish and hit publish. I might read it over, but I am rarely capable of seeing mistakes in spelling or bad compositions. This of course means that most of my posts doesn’t really make all that much sense to anyone but me. Lately I’ve had less things to get out of my head and therfore I thought: maybe I should try and become better at writing these things? I’ve read you can do that. There’s methods and techniques which enables you to communicate your story better.

That’s what I’m going to do for my next post. It won’t be perfect, but at least I’ll give it a shot. Wish me luck :) if you got tips or pointers, leave a comment!


Se på karrieren din som et eventyr, ikke en stige du skal klatre

Denne posten har tittel som en selvhjelpsartikkel, så dere som kjenner meg tenker kanskje jeg har gått helt Kåre Willoch og blitt bløt på mine eldre dager. Dere får bare bære over meg for den cheesy tittelen, den er for å få likes på LinkedIn og bygge kredibilitet i coaching kretser.

Jeg begynte i februar 2016 i det som er min tiende jobb siden jeg fikk min første betale jobb som programmerer i 1998. I tida siden nittiåtte har jeg jobbet for et tilsvarende antall ulike selskaper. Jeg har jobbet i privat- og offentlig sektor. I store, mellom og små selskaper. I de ulike selskapene har jeg vært både konsulent og i produkt organisasjoner, ansatt og leder, mellomleder og toppledelsen. I en rekke ulike bransjer: bank/finans, media, industri, pharmasia, pensjon, konsulent, osv. Etablerte selskaper med enorme ressurser til oppstartsfirma med emisjon som middel for å lønne de ansatte. Oppsummert: jeg har gjort mye rart.

Spørsmålet jeg alltid får

Hvorfor har du byttet jobb så ofte?

Etter et år med tre ulike arbeidsgiver så er kanskje spørsmålet legitimt og jeg ville spurt en slik kandidat det samme. Svaret mitt er at det bare har blitt sånn. Enkelte ganger har sluttet, andre ganger har selskapet gått konkurs og noen ganger har jeg måttet slutte av andre grunner. Ikke alltid fordi jeg hadde lyst.

No Remorse (vi savner deg Lemmy)

Det er en ting jeg aldri har angret når det gjelder min karriere. Det er at jeg har valgt å bytte jobb. Uten unntak har det vært positivt og veldig lærerikt å gjøre et bytte. Ikke fordi alle nye jobber har vært fantastisk og jobber jeg kunne vært i livet ut. Jeg har angret i etterkant når jeg har blitt værende etter å ha tenkt tanken “nå slutter jeg”. Da har jeg sett meg tilbake og angret på at jeg ikke agerte på følelsen. Alt som skjer etter at jeg har tenkt tanken på å slutte er bortforklaringer eller løgner jeg har fortalt meg selv for å unngå å bytte. Tanker om hva andre synes, hvordan det vil se ut på CV, osv har vært grunner til at jeg har drøyd.

Å bytte beite involverer utrolig mye positivt for deg som person. Det gjelder både faglig og privat. Selv min aller korteste tid i et selskap, ca tre måneder, ble jeg introdusert for AWS sky tjenestene en stund før det virkelige tok av. Det har vært veldig nyttig og noe jeg har hatt bruk for flere ganger. Selskapet gikk ikke slik vi hadde håpet, men likevel sitter jeg igjen med masse læring.
En annen bra ting med å flytte på seg er at du mister trygghet du har opparbeidet deg. Selv om du er aldri så trygghetssøkende så er det å bryte opp og forsøke noe nytt noe som gjør at du vokser som person. En annen positiv ting er at du kan også blomstre faglig ved at du mister lenkene som smis på deg etter lengre tid i ett selskap eller du kan komme ut av en “bås” du er plassert i. Jeg har sett tidligere kollegaer som bytter jobb etter å ha vært samme sted lenge virkelig blomstre når du kommer ut og kan dele av alt de har lært. Veldig få blir profet i eget land, spesielt ikke i Norge, derfor er å endre omgivelser en måte å vokse faglig og som person.

Men de jeg jobber med er jo så hyggelige!

Det er utrolig mange steder hvor det er utrolig hyggelige folk å jobbe sammen med. Jeg har enda ikke jobbet et sted hvor det har vært kjipe folk som jeg har tenkte: “De der jobber jeg faen meg aldri med igjen!”.
Tro det eller ei, det du tror er unikt bra miljø klarer du å finne igjen. Ikke la en sentimental illusjon om at ingen andre har så bra miljø som akkurat der du er akkurat nå. Det er helt sikkert anderledes andre steder, men at det er så unikt bra der du er stemmer nok ikke. Hyggelige kollegaer finner du veldig mange steder :)

Ikke høre på eksperter

Det er mulig å lese mye rart om det å “gjøre karriere”. Ofte involverer det å følge en trapp / stige eller lineær kurve oppover. Hvorfor? Jeg har gått opp, stått stille også gått ned igjen der jeg startet. Veien oppover og nedover i stilling har lært meg utrolig mye. Det har også vært jævlig morsomt og ekstremt lærerikt.

When given a place on a rocket, you don’t ask where it’s headed. You just get on board” – Ruchi Sanghvi, said something along those lines in Offscreen Magazine #9

Ingen bryr seg egentlig om hull i CV eller om din bytte frekvens. Hvis de nå gjør det, så er det fordi det ikke er et sted du vil være. Denne tanken om at lojalitet kun vises med kalendertid viet selskapet er tegn på at man ikke følger med i timen. Fordi hva sier de egentlig? At det ikke er hva du har utrettet som betyr noe, men hvor lenge du har vært ansatt? Det høres ganske rart ut ikke sant? Likevel er det intervjuprosesser hvor dette kan skje. Det er ikke noe å bry seg om, bare gå videre.
Det har jo aldri noen sinne vært skrevet en jobb annonse som sier:

Den vi søker skal være hos oss til pensjonsalder eller naturlig avgang

Aldri, så ikke bry deg om alle de rådene som sier at du kan ikke det ene eller det andre. Dette er ditt liv og du kan leve det akkurat slik du ønsker. “Eksperter” på karriere har ofte ikke spesielt mye erfaring med det de uttaler seg om, så ikke la deres mening tillegges noe vekt.

Jeg er jo bare en person som forteller om mine subjektive erfaringer, så målet er ikke at dette skal være noen mal eller ende opp som pensum i Human Resources 101 på Harvard. Det jeg vil er å forsøke vise en annen måte å se på det som kalles karriere. Du kan gjøre det om til en spennende reise dersom du ønsker og tar sjansen. Er ikke dette noe for deg, vel da har du akkurat kastet bort en 5 minutter på å lese dette :)

Bildet er fra:
Opprinnelig postet på Medium:


Vi skal aldri glemme


Jeg hadde utsatt det helt siden åpningen, men idag var min siste dag før jeg begynner på jobb igjen et stykke fra Oslo sentrum. Derfor måtte det bli idag. Å besøke 22. Juli senteret visste jeg kom til å bli en tøff greie. Jeg var ikke dirkete berørt og var så heldig å ikke ha noen nærme som ble drept eller skadet. Likevel å se og lese var utrolig tøft, fremdeles ser jeg bildet av ungdommene i sjøen svømmende for livet. Stillheten,  kaoset og galskapen i det bildet er voldsomt.

Nære hjemme
Dagen massemordereren gikk til aksjon var jeg tilfeldigvis ikke på jobb. Vi fikk besøk av familie og jeg jobbet hjemmefra for å kunne ta de imot. Tidligere denne sommeren hadde jeg nesten hver dag inntatt lunch i parken utenfor høyblokka, sammen med kolleger. Denne dagen var det igjen av oss som spiste der.
Min bestevenn kjørte i tunnelen ved siden av regjeringskvartalet. Jobben min var et steinkast unna. Ting blir veldig ekte når det er så nærme der du er her dag.

Å gå inn i rommet hvor du kan se og lese om de som ble drept var hjerteskjærende. Bilder av barn, brutalt drept av en morder. Hvorfor ble de drept?

En del av utstillingen er også uttalelser fra morderen gir litt innblikk i hvorfor. Det er direkte sitater fra rettssaken av massemordereren. Forsvaret av norske verdier mot islamske innvandrere stod sentralt i morderens dogma. Han mente AUF medlemmer var skyldig i å ødelegge Norge og fordi de trodde på et multikulturelt Norge fortjener de å dø i hans øyne. De døde altså for hva de trodde på og hvilke politisk ståsted de hadde.
Jeg kunne også lese Jens Stoltenberg sin tale. Vakre fantastiske ord som gjør at du får troen på at vi kommer sterkere ut av dette.

Realiteten idag er ganske annerledes. Jens er Nato sjef og virker ikke være spesielt opptatt av hverken frihet, fred eller demokrati. FrP er med å styre landet og setter standarden for debatten om innvandring. Retorikken i denne debatten om asylsøkere fra Syria er som tatt ut av massemordereren sine skifter. Bevaring av det norske er sentralt, sammen med frykten for islamsk dominans.

Jeg har venner fra oppveksten som daglig har deler bilder med budskap som kan ordrett hentes fra massemorderen sine uttalelser. Vi har en politisk leder for flyktinger som konsekvent forsøker å gjøre de som kommer hit til å ikke være mennesker. De er opportunistiske og lykkejegere, som har som mål å få sin del av kaka og ikke noe annet. På cella sitter en massemorder og tenker: “nå er vi på rett vei. Endelig ser de det jeg så den gangen”.

Vi glemte
Vi har fullstendig glemt alt vi sa dagene og ukene etter 22. Juli. Vi har latt frykten for de ukjente seire. Vi har gitt opp vårt digitale privatliv fordi vi er redde.
Alt dette og veldig mange andre følelser går gjennom hodet når en er på senteret. Så blir jeg bare sint, det var jo ikke slik det skulle bli? Vi skulle jo stå opp og vise at vi ikke kan trues. Hvorfor ga vi opp? Hvorfor lar vi massemordereren sakte men sikkert få det han ønsket. Det er opp til oss hver eneste dag å sørge for at dette ikke fortsetter. Vi skal ta alle kamper og aldri glemme det som skjedde. Barna våre vil se tilbake og dømme oss for hvordan vi klarte å reise oss mot frykten, jeg håper de ikke blir skuffet.


On Returning

In December 2014 I embarked on a new adventure. I joined a startup company as a programmer. The company creates a service is called Pelp and is currently only available in Norwegian.

The past 6-7 years I’ve been having roles such as Chief Technical Officer, Front-end Architect, Team lead, etc. Each position has been challenging and I’ve learned so much. In fact, I still learn from things I’ve done many years later by looking back at them. There are so many things I’d do different and so many people I’d treat differently had I know then what I know now.

Making a return to working as a programmer is nothing but pure bliss. It is such a privilege to have the luxury of focusing solely on creating things the service needs. I can choose wether to engage in things outside my core duties. 

Being a team leader or an architect this is seldom the case. You constantly get pulled in multiple directions. When in a managerial position you will get pulled into process and activities which are about things which are company related. If you are in a technical managerial position you will also be called upon to provide input or Rubber Duck some issue / challenge. 

If you want to keep your programming skills sharp you will be engaged in a constant fight to get some coding time. Being in a managerial position you will to a lesser degree be measured on the code you produce and therefor it is easy to let your programming tasks slide. 

Personally I tried to get as much programming done as I could. However I realized I started doing more harm than good, because I never really had the time to focus and create really good solutions. Seeing this I tried to not take on tasks which meant others relied on me delivering and having others bring what code I created into production. Needless to say, continuing down this path leads to increasingly deteriorating programming skills. I would estimate that about 2 years of working like this, most programmers would become pretty useless and unable to produce decent code. 

This post was written a while back. The company is since been shut down. Learnings however are still valid ;)